Julen 2017
Ukebrevet Tirsdag morgen tar noen ukers kunstpause. Takk for at du følger bloggen og abonnerer på ukebrevet. Min lille gave til deg er et utvalg ukebrev jeg er litt ekstra godt fornøyd med. Håper du blir det også. Under er de beste ukebrevene fra 2017. Også tilgjengelig som PDF.
God jul, og gode nye tirsdager i 2018!
Perspektivskifte
Denne høstsesongen med Tirsdag morgen starter jeg med skrivesperre. Etter å ha lest gjennom tidligere ukebrev, sitter jeg igjen med en følelse som ikke kan beskrives som annet enn prestasjonsangst.
Så mange kloke ord! Hvor er han fyren som har tenkt ut og formulert alt dette?
Han er fremdeles på ferie.
Daglig får jeg glade epost fra mailchimp.com om at nye abonnenter har meldt seg på ukebrevet, og for hver av dem vokser prestasjonsangsten.
Noen snakker om Tirsdag Morgen der ute. De venter på meg. De venter på et nytt mesterverk.
Helledussen.
I verktøykassa mi har jeg mange morsomme dingser. En av de kaller jeg perspektivskifte. Den fungerer omtrent som en «Viewmaster», du vet den gamle barneleken hvor du får et hjul med mange bilder du kan se på i 3D. Hvert klikk på perspektivskifteren gir et nytt perspektiv på situasjonen. Det kan være meget nyttig.
Jeg har nok brukt dette hele livet, men det er først i de senere år jeg har satt ord på det. For eksempel som student, da jeg skrev dette brevet til mine foreldre:
Kjære mor og far,
Beklager at det har tatt så lang tid å skrive, men PC’en min ble ødelagt i brannen i hybelhuset. Jeg er heldigvis skrevet ut av sykehuset nå, og legene sier at jeg antagelig kommer til å kunne leve et tilnærmet normalt liv. Hun som reddet livet mitt i brannen, Linda, er utrolig søt, og hun tilbød meg å flytte inn hos henne. Hun er ei fantastisk jente. Piercingene i nesa, navlen, brystvortene og – ja, det siste stedet er ikke så nøye — står utrolig bra til det lilla og røde håret og tatoveringene hun har på armene, halsen og i ansiktet. Linda er gravid, så vi giftet oss i forrige uke. Hurra! Dere blir besteforeldre snart. Vi tenker at vi skal dra til India på en seks måneders bryllupsreise så snart barnet er født.
Neida, det var ingen brann, jeg har ikke vært på sykehus, jeg skal ikke bli far, og jeg det fins ingen Linda. Men jeg strøk på eksamen i systemering, og ville bare være helt sikker at jeg hadde satt det i rett perspektiv i det jeg fortalte dere om det.
Kjærlig hilsen deres sønn,
Paal
God tirsdag.
To begravelser og en barnedåp
Den 3. februar i år fikk min samboer en oppringing fra et sykehjem i Bærum, hvor hennes mor hadde vært innlagt noen dager. Hun burde komme, mente de, og det underliggende budskapet var ikke til å misforstå. Hun lå for døden.
Jeg kjørte henne til sykehjemmet, og kjørte inn til Sats på Sandvika storsenter, i tilfelle jeg snart skulle hente henne igjen.
Etter tre minutter på tredemøllen ringte et skjult nummer. Jeg avviste anropet, men det ringte straks igjen. Jeg tok den, og møtte en lege fra Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, AMK. Lege Karine hadde tidligere den morgenen rykket ut til en melding fra hjemmesykepleien angående min far. Hjemmesykepleien hadde funnet ham liggende over tralla han brukte til å støtte seg på.
Død.
Livet, ass
Det absurde i situasjonen gikk ikke helt opp for meg med det samme. Jeg var på Sats på Sandvika storsenter for å vente på dødsbudskapet om min samboers mor, og mens jeg er der ringer de for å fortelle at min far er død. Det virket som en makaber spøk.
Min kjære tilbød seg å bli med meg, og vi kjørte til Sofiemyr og låste oss inn. Oberstløytnant Hans Martin Leveraas lå i senga si, der de hadde lagt ham. Legen hadde rett. Han var død. Veldig død. Min reaksjon overrasket meg. Jeg begynte å hulkegråte, blandet med et uforklarlig raseri. Jeg var rett og slett dritt forbanna på den gamle som hadde tillatt seg å dø.
Tidlig neste morgen døde også hennes mor.
Senere samme uke var vi i barnedåp for mitt andre barnebarn.
To begravelser og en barnedåp.
Livet, ass.
Livet.
Aldringsforskning
De siste årene av våre foreldres liv var stusselig. De hadde skrantende helse, og gjorde lite for å motvirke forfallet som gradvis gjorde seg gjeldende.
Min fars siste år har blitt et slags negativt ideal for meg. Jeg så at selv om alderen tynget, kunne han selv gjort mye, mye mer for å holde seg vital og aktiv.
Han inspirerte meg til å utforske aldring, et fenomen som også min snart 65 år gamle kropp kjenner på.
Jeg oppdaget et forskningsfelt i eksplosiv utvikling, med alt fra farmasøytiske gjennombrudd til livsstilsstudier som peker mot at det faktisk går an å bremse – og kanskje til og med reversere – aldringsprosessen.
Paradigmeskifte
Det ble stadig mer åpenbart at vi står på terskelen til et paradigmeskifte. Aldring er ikke lenger bare en uunngåelig skjebne, men et fenomen vi kan forstå, påvirke – og kanskje til slutt temme.
En dag på forsommeren googlet jeg og oppdaget at det finnes minst en longevity-klinikk i Norge. Jeg fant Epivity Health AS, og på impuls forfattet jeg en epost og sendte avgårde.
Hei Epivity, Dette er nok ikke en henvendelse dere ofte får gjennom kontaktskjemaet deres. Jeg håper likevel den vil fange interessen.
Jeg skriver til dere med et forslag jeg tror kan være av gjensidig verdi. Jeg er i gang med å planlegge en personlig reise innen longevity, og søker en faglig og medisinsk partner til å gjøre dette sammen med – og dokumentere det hele underveis.
Jeg har mer enn 20 års erfaring som journalist, og har i nåværende del av karrieren først og fremst jobbet som individuell og team-coach med fokus på god ledelse. Planen min er å gjennomføre hele prosessen – fra innledende analyser og intervensjoner til resultater og refleksjon – og dokumentere det i mitt nyhetsbrev og (på sikt) i bokform.
Prosjektet er personlig og ærlig, men også faglig forankret og med tanke på gjenkjennelse: Hva skjer når man, i godt voksen alder, begynner å jobbe med aldringsprosessene, for å bremse dem, og kanskje også reversere dem?
Hva betyr dette for dere?
Dere får innsyn i en pasients opplevelse over tid, mulighet til å bruke innholdet som del av formidling og profilering, og et samarbeid med en som både kan skrive, tenke og stille spørsmål. Det er opplagte synergier mellom det arbeidet dere gjør, og det jeg har gjort hele mitt voksne liv: å forstå og formidle hvordan mennesker utvikler seg.
Jeg håper dette vekker nysgjerrigheten deres. Tar gjerne en uformell prat for å se om det er en god match.
Vennlig hilsen,
Paal Leveraas
Epivity
Epivity, ved daglig leder Morten Sandberg og ansvarlig lege Ruth Foseide Thorkildsen, svarte ganske raskt. Vi hadde snart en avtale på plass, og litt senere – helt konkret den 8. august – dro jeg til lokalene deres på Majorstua for en halvdags grundig helsegjennomgang, inkludert blodprøver, epigenetiske prøver, bodyscan, personlige samtaler og styrketester.
Denne dagen, 8. august, er en baseline for prosjektet. Nå vet jeg hvordan kroppen min er skrudd sammen, at blodverdiene mine er veldig gunstige, at jeg er sterkere enn andre på min alder fra hoftene og ned, men heller middelmådig øverst.
Men jeg vet ennå ikke hvor gammel jeg er.
Det vil si, jeg vet jo at jeg er 64 år og blir 65 i november, men jeg er nysgjerrig på min biologiske alder. Det er et av resultatene som etter uker, kanskje måneder, kommer tilbake fra selskapet i USA hvor noen av blodprøvene ble sendt.
Mer enn bare meg
Det slo meg raskt at dette ikke bare handler om meg. Ja, jeg ønsker å holde meg frisk, sterk og nysgjerrig så lenge som mulig. For meg kan konsekvensen bli at jeg får flere gode år. Hvis — eller kanskje når — dette blir mainstream vil det skape dramatiske samfunnsendringer. Formodentlig til det gode, men også med noen negative aspekter.
Gjennom tusenvis av år har mennesket kjempet mot tiden. Først overvant vi tidlig død som følge av at andre arter gjerne ville ha oss til middag. Så overvant vi stadig flere sykdommer. Nå sloss vitenskapen intenst mot kreft, demens og andre sykdommer som ikke var relevante så lenge folk flest døde i 30-årene.
Den neste skansen er aldringen selv.
Dersom sykdommen aldring en gang kureres helt, vil vi i prinsippet kunne leve evig.
Og det er ikke samfunnene våre rigget for.
Nei, 120-åringene vil ikke koste oss mye mer i sykehjemsplasser fordi noe av grunnforutsetningen her handler om at svekkelse som følge av alder reduseres eller elimineres.
Men skal vi la dem være pensjonister i 50 år? Har vi råd til det?
Det reiser også andre vanskelige spørsmål. Hvem får tilgang til teknologiene og behandlingen? Blir «evig ungdom» et privilegium for de få, mens resten overlates til tradisjonell alderdom? Hvordan skal vi tenke om livsløp, utdanning, arbeid, pensjon, når tidshorisonten blir så mye lengre?
Så dette prosjektet gir meg både håp og uro. Håp, fordi det viser at vi kan ta aktivt eierskap til aldring. Uro, fordi det peker mot et samfunn som må endres radikalt for å håndtere konsekvensene.
Så vil du kanskje si, som mange andre, at «jeg har ikke lyst til å bli så gammel».
Langsiktighet
Jeg har coachet ledere og lederteam i mer enn 20 år. I næringslivet, og også i offentlig sektor, er dessverre horisontene ofte korte. Det handler om neste kvartal, eventuelt neste valg, det handler ikke om de neste 100 år. Alle vil vokse og bli større. Men når vi har nådd et visst omfang og en viss alder som mennesker, er det ingen fordel å vokse mer. Da handler det om å vedlikeholde, utvikle, ivareta, motvirke fordfall. Kort sagt: tenke langsiktig.
Og nettopp langsiktighet — longevity — er den mentale holdningen vi trenger for å snu en kritisk situasjon for planeten vi bor på mot større bærekraft.
Jeg tror longevity-forskningen peker mot mer enn bare et medisinsk skifte. Den gir oss et nytt bilde av hva vekst og utvikling kan bety, også etter at vi har passert de aldersgrensene som tradisjonelt har definert «produktive liv». Det utfordrer gamle narrativer om når man er ferdig, og åpner for en mye lengre horisont for læring, kreativitet og ledelse.
Og kanskje er det nettopp der koblingen ligger: å forstå aldring som en prosess vi kan påvirke, ikke bare tåle. For meg som coach betyr det å hjelpe mennesker og grupper til å se at også deres «livsløp» – personlig eller organisatorisk – heller ikke er skjebnebestemt, men i ekstremt stor grad avhengig av hvilke valg man tar.
I longevity-forskningen snakker man ofte om forskjellen mellom lifespan og healthspan. Lifespan er hvor lenge du lever. Healthspan er hvor lenge du lever godt – med energi, funksjon og vitalitet.
«Lifespan» vs «healthspan»
Overført til organisasjoner gir det en interessant linse: Mange virksomheter har et langt «lifespan» – de eksisterer i tiår eller til og med århundrer. Men hvor mange har en lang healthspan? Hvor lenge holder de seg friske, vitale, innovative og attraktive for både ansatte, kunder og samarbeidspartnere?
Det vi ofte ser, er organisasjoner som overlever på papiret, men som på innsiden har stivnet. Prosessene er utdaterte, kulturene bærer preg av tretthet, og ledelsen reagerer mer på symptomer enn på underliggende årsaker. De «lever», men helsen er skrøpelig.
Jeg tror vi kan lære mye av longevity-tankegangen her. På samme måte som vi kartlegger biologisk alder kontra kronologisk alder, kan vi stille spørsmålet: Hva er en organisasjons biologiske alder? Er den egentlig mye eldre – eller yngre – enn kalenderen tilsier?
Å jobbe med organisatorisk healthspan handler om å identifisere hva som holder en virksomhet vital over tid:
- Evnen til å fornye seg uten å miste identitet.
- Kulturell motstandskraft som gjør at folk tåler endring.
- Ledelsespraksiser som bygger kapasitet fremfor å tære på den.
- Måling og feedback som gir tidlige signaler, ikke bare etterrasjonalisering.
Når jeg ser på konsekvensen av forfall i oss mennesker, blir det tydelig for meg at organisasjoner står i samme fare. Uten bevisst arbeid på å bevare og styrke helsen, glir de umerkelig over fra vitalitet til forfall.
Og akkurat som på individnivå er det mulig å snu. Med riktige tiltak, med oppmerksomhet på subtile signaler, og med vilje til å trene opp muskler – både bokstavelige og organisatoriske – kan vi forlenge healthspan, ikke bare lifespan.
God tirsdag.
Hvordan selge såpe med historier?
På vårparten 2010 var jeg tilnærmet teknisk konkurs. Et tre år langt sidesprang (forretningsmessig, vel å merke) var kommet til veis ende, og det viste seg å være en blindvei,. En grytidlig vårmorgen satt jeg på arbeidsrommet og grublet på hvordan jeg skulle komme meg ut av denne gjørma med æren og selvrespekten i behold.
Jeg spurte meg selv et spørsmål jeg har spurt mange coaching-kunder: «Hvor er krysningspunktet mellom dine talenter og dine lidenskaper?»
Det er i det punktet nye frø finner den beste jorden å spire i.
Kort tid senere startet jeg ukebrevet du nå leser, Tirsdag morgen. Det ble en snarvei ut av sidesporet, og hjalp meg tilbake til en bærekraftig tilværelse som selvstendig, fri fant.
Min løsning var å skape, forme og sende ut historier. Tilbake fikk jeg oppmerksomhet, engasjement og, smått om senn: nye oppdrag.
Det var fint. Vinn-vinn, spør du meg.
Historier er kraftfulle greier. Historier gjør at mennesker endrer sin adferd. De ildner motivasjon til å gjøre verdier til handling.
«Historier er som tyngdekraften: et gravitasjonsfelt som omgir og påvirker alt vi gjør. Og i likhet med gravitasjon er historier så allestedsnærværende at vi sjelden tenker over hvor mye de former våre liv», sier Jonathan Gottschall, forfatter av boka «The storytelling animal: How stories make us human».
Å fortelle hverandre historier er noe grunnleggende menneskelig. De brakte oss videre fra leirbålet til landsbyer, til byer, til nasjoner. Historier limer samfunn sammen. Historier er fundamentet for religiøse og politiske retninger. Bibelen er en samling historier, og den antologien har egenhendig meislet ut fundamentet for verdiene den vestlige verden er bygget på.
Fortsatt er den gode historien den sikreste, raskeste og bredeste veien fra et hjerte til et annet.
Eller for deg som driver business: Fra en lommebok til en annen.
Men fy så vanskelig det har blitt å få oppmerksomhet.
I dag er leirbålet erstattet med det blålige lyset fra en dataskjerm eller en smarttelefon, og antallet tilgjengelige historiefortellere har vokst så sterkt at ingen av oss greier å smake på mer enn noen atomer av det uendelige elektroniske universet der ute.
Du må virkelig fortelle noe helt ekstraordinært, overraskende og relevant for å bli lagt merke til.
Men gjør du det riktig, kan du få hardbarkede kriminelle til å bli lovlydige, millioner til å vaske seg på hendene, eller generasjoner til å elske Nordstrom.
For mer enn 40 år siden vandret en litt forvirret kunde inn i et Nordstrom-varehus i Anchorage. Han hadde to slitte bildekk med seg, og forlangte pengene tilbake. For de fleste er tanken om at Nordstrom selger dekk like fjern som at McDonald´s selger oljerigger. Men butikkmedarbeideren nølte ikke et sekund. Han åpnet kassa og ga ham pengene tilbake. Årsaken var at kjeden har en pengene tilbake-garanti hvor ingen spørsmål stilles dersom det er noen som helst grunn til å anta at varene kan ha blitt kjøpt hos Nordstrom. De hadde nylig kjøpt en lokal kjede som også hadde et dekkutsalg. Så, vel, kanskje.
40 år etter fortelles fremdeles denne anekdoten hyppig og bidrar til å bygge publikums inntrykk av kjøpesenterkjeden.
I Asia selger Unilever en såpe kalt Lifebuoy. I India startet de en kampanje «Help a child reach 5». Målet var å få en milliard mennesker til å vaske hendene bedre. De dro til tre landsbyer og lagde filmer tett på ulike familier. De greide å skape følelser, energi, engasjement og empati sentrert om noe så prosaisk som håndsåpe.Videoene er sett nesten 50 millioner ganger. Her er en av dem – pass på hjertet ditt.
For noen år siden skrev jeg om en bok, «The Influencer». Den handler om hvordan små endringer i adferd kan skape store omveltninger. Helst på godt, men også på ondt. Du kan lese mer om det i artikkelen «Hvordan såpeopera og vann kan endre verden».
For deg som skal lede andre er også god kommunikasjon helt essensielt. «Når vi rekrutterer til topplederstillinger ser vi at selskapene vi jobber med stadig oftere trekker frem gode kommunikasjonsevner som avgjørende», skriver hodejeger Trine Larsen i et innlegg i bloggen PRprat. Det er ikke vanskelig å forstå. En leders grad av fingerspissfølelse for kommunikasjon er etter min mening det viktigste suksesskriteriet av alle.
I en verden hvor alle kan kommunisere med alle til enhver tid er kvaliteten på kommunikasjonen blitt avgjørende for synlighet eller glemsel.
Hvem har skylda?
«Det var på en måte godt for meg å lese denne boka», sa Loppa. Hun hadde nettopp lagt fra seg «Alt er tapt – israelske soldater forteller» av Hanne Eggen Røislien. Loppa er en av mange som er dypt rystet og opprørt over tragediene som utspiller seg i Gaza, og har utviklet en dyp mistro, grensende mot hat til Israel.
I Røisliens bok kommer israelske soldater til orde. Forlaget beskriver det som «en sterk og personlig beretning om menn som ikke har valgt krigen selv, men som like fullt er en avgjørende brikke i den … en bok som ikke har til hensikt å ta side, men som går inn i ubehaget og ved å la de involverte komme til orde, søker svar på hvordan katastrofen kunne skje.»
[su_pullquote align=»right» class=»supullquote»]«Sinne, avmakt og skrikende mangel på forståelse for Israels handlinger ble supplert av en gryende erkjennelse av at konflikter har mange lag»[/su_pullquote]
Omgitt av fiender
Noe av det som gjorde det godt for Loppa å lese boka, oppfattet jeg som at sinne, avmakt og skrikende mangel på forståelse for Israels handlinger ble supplert av en gryende erkjennelse av at konflikter har mange lag.
Soldatene som kommer til orde i boka, mennesker Eggen har fulgt i 20 år, gir uttrykk for den samme avmakten. Omgitt av fiender har de mistet troen på fremtiden, men går til «jobben» dag etter dag fordi «det er det vi gjør».
De er brikker i et spill, hvor reglene, i den grad det finnes regler, er skapt et sted helt utenfor deres kontroll.
De er skyldige, men uskyldige.
Regndråper i orkan
Samtalen denne morgenen gled over i refleksjoner om hvordan vi alle er brikker i et stort, komplisert og dynamisk system. Like lite som du kan skylde på en regndråpe for den ødeleggende orkanen, kan du skylde på en enkelt person for krigen.
Det betyr ikke at enkeltmennesker er uten ansvar, men vi må se hvordan handlinger forplanter seg og gir ringvirkninger som kan eskalere – eller deeskalere – en konflikt som ingen helt har kontroll over.
Det er enkelt å si at uro er ansvaret til ledere som Trump, Netanyahu, Putin, Modi og Xi. Og ja, de har større spillerom enn vanlige borgere. Like fullt er de et produkt av folkelige stemninger, historiske omstendigheter og maktstrukturer som har vokst fram over lang tid.
Som soldatene i Røisliens bok, er også våre ledere brikker i et dynamisk spill, ofte med røtter langt tilbake i tid. De har kanskje bidratt til å kaste ved på bålet, men når det brenner står de selv igjen ganske maktesløse.
Det som er bekymringsfullt er at i situasjoner der frykt og motsetninger vokser, kan sterke, autoritære ledere framstå som de eneste som kan «løse» problemene, mens realiteten er at de gjerne bare forsterker den opprinnelige uroen.
Superintelligent løsning?
De færreste mennesker er i stand til å favne kompleksiteten i den globale dynamikken, Det er lett å kjenne på følelsen av maktesløshet.
Det er her vi kan spørre oss om vi trenger å reddes av gongongen i form av at vi klarer å utvikle superintelligent teknologi.
Kunstig intelligens kan hjelpe oss med å analysere store datamengder og oppdage mønstre vi ikke ser selv. Den vil kunne analysere enorme mengder data, inkludert historiske dokumenter, politiske taler, sosiale medier, økonomiske indikatorer, og til og med subtile kulturelle signaler.
Den kunne identifisere mønstre og sammenhenger som er usynlige for mennesker, og gi en dypere forståelse av konfliktens dynamikk. Den kunne simulere ulike scenarier og forutse konsekvensene av ulike handlinger og på den måten hjelpe beslutningstakere å ta mer informerte valg.
For eksempel kan den beregne sannsynligheten for at en bestemt politisk handling vil føre til eskalering eller de-eskalering av konflikten.
En superintelligens kunne også potensielt gi oss kreative løsninger som mennesker ikke har tenkt på, og foreslå kompromisser, forhandlingsstrategier, eller til og med helt nye måter å organisere samfunn på som reduserer konfliktpotensialet.
Fordomsfrie løsninger
I motsetning til mennesker, ville en superintelligens ikke være påvirket av følelser, fordommer eller personlige interesser. Den kunne gi en mer objektiv vurdering av situasjonen og foreslå løsninger som er rettferdige for alle parter.
Men selv om en superintelligens kommer opp med en «perfekt» løsning, er det opp til oss mennesker å akseptere den. Tillit til KI, spesielt i sensitive politiske spørsmål, er en stor utfordring.
Det er også etiske dilemmaer knyttet til dette. Hvem programmerer superintelligensen, og hvilke verdier legger man inn i den? Hvordan sikrer man at den ikke blir brukt til å manipulere eller undertrykke?
Og mennesker er mennesker: Selv en superintelligens kan ha problemer med å håndtere den enorme kompleksiteten og uforutsigbarheten i menneskelige konflikter. Konflikter handler også om følelser, tillit og moralske vurderinger. Selv om en algoritme kan foreslå teoretisk optimale løsninger, må mennesker faktisk ønske å gjennomføre dem. Ingen tekniske analyseverktøy kan alene løse dype motsetninger som berører identitet, makt og overlevelse.
Konflikt og klima
[su_pullquote align=»right» class=»supullquote»]«Hvis vi en gang lærer å takle klimakrisen, vil overføringsverdien være enorm når det gjelder å håndtere konlikter.»[/su_pullquote]
Å betrakte store og langvarige konflikter (som Palestina og Ukraina) gjennom et systemteoretisk perspektiv kan være en fruktbar måte å utvide forståelsen på. I stedet for å se konflikten som en lineær kjede av årsak og virkning med én «skyldig» part, kan vi se den som et komplisert nettverk av aktører, interesser og historiske forutsetninger – omtrent slik vi ser på klimaendringer som et resultat av mange sammenvevde faktorer på globalt nivå.
Hvis vi en gang lærer å takle klimakrisen, vil overføringsverdien være enorm når det gjelder å håndtere konlikter.
Konflikter på makronivå har lange historiske røtter, involverer mange ulike parter og påvirkes av både regionale og globale krefter. Dette minner om klimafeltet, der mange små og store bidragsytere (land, industrier, individer) over tid skaper en sammensatt og stadig skiftende virkelighet.
I slike systemiske konflikter finnes det gjensidige påvirkningsløp og «feedback-loops». Én handling fra én aktør kan forsterke, svekke eller endre retningen for hele systemet – ofte på uforutsigbare måter.
Her er noen illustrerende eksempler:
- Palestina: I Palestina har uroen røtter helt tilbake til Det osmanske rikets kontroll over området og Storbritannias rolle etter første verdenskrig. Balfour-erklæringen i 1917 la grunnlaget for jødisk innvandring og en framtidig jødisk stat. Da Israel ble opprettet i 1948, startet en lang rekke kriger og oppstander, samtidig som palestinske flyktninger mistet hjemmene sine. De mest konfliktfylte spørsmålene – som grensene, bosetningene, flyktningenes rettigheter og Jerusalems status – står fortsatt uløst.
- Ukraina: I Ukraina ser vi en annen, men tilsvarende dyp, historisk bakgrunn. Fra Kievriket på 800-tallet til det russiske keiserdømmet og videre gjennom sovjetisk tid har landet blitt herjet av maktkamper og stormaktinteresser. Etter Sovjetunionens fall i 1991 erklærte Ukraina seg uavhengig, men de politiske pendelsvingningene mellom Russland og Vesten har gjort landet ustabilt. Euromaidan-opprøret i 2013–2014 førte til Russlands annektering av Krim i 2014, etterfulgt av væpnet konflikt i Donbas. I 2022 kom fullskala invasjonen, noe som igjen illustrerer hvor raskt en konflikt kan eskalere i et allerede anspent system.
- USA: Denne uken innsettes Donald Trump som USAs 47. president. Hans vei til sin andre presidentperiode var, i likhet med veien til den første, en sjokkerende opplevelse for mange. Men Trump er på mange måter en «copycat». Da Andrew Jackson, en rik plantasjeeier fra Tennessee, i 1828 vant presidentvalget i USA mot den sittende John Quincy Adams, var hovedbudskapet skremmende likt det vi har sett i USA de siste årene. Han ble presentert som «en mann av folket», og hevdet at det forrige valget ble stjålet av Adams og den korrupte eliten i Washington.
Bevissthetsutvidelse
[su_pullquote align=»right» class=»supullquote»]«Hvis du deltar i et rotterace, er du nødvendigvis ei rotte»[/su_pullquote]
Derfor tror jeg at løsningen ikke først og fremst ligger i teknologi, men i perspektiv og bevissthet. Våre hjerner og vår bevissthet ble formet for tusenvis av år siden, i omgivelser som ikke har noen som helst likhet med de samfunn vi lever i. Mange snakker om at den neste evolusjonen i mennesket ikke handler om fysiske justeringer, men vil være knyttet til en utvidelse av vår bevissthet – formodentlig uten omfattende bruk av såkalte bevissthetsutvidende stoffer.
I første omgang handler det om at vi må vende fokuset bort fra «hvem har skylda?» til «hva er det som prøver å skje her, og hvorfor?». Konflikter skapes ikke i et tomrom. Soldaten som sprengte sykehuset er en kontinuasjon i et vev av historie, kulturelle følelser, sikkerhetsdilemmaer, økonomiske interesser – og, ikke å underslå – personlige valg. Alt henger sammen med alt.
Vi trenger ikke mer demonisering, vi trenger mer nysgjerrighet for hverandre.
«Hvis du deltar i et rotterace, er du nødvendigvis ei rotte», pleide en tidligere sjef av meg å si på karakteristisk kyniske vis.
Vi må løfte blikket over rotteracet, over stormen, over konflikten, og se det store perspektivet. Først da kan vi få en følelse av hvordan alt henger sammen med alt og gjøre det vi kan for å påvirke systemet.
God tirsdag.
––––––––
Kilder (et utvalg):
- Store norske leksikon – Ukrainas historie
- Store norske leksikon – Israels historie
- Palestinas historie etter 1948
- «Nexus», Yuval Noah Harari, 2024
Julenissens mangfoldige personligheter
Har du vært gjennom en eller flere personlighetsanalyse eller -tester? De fleste arbeidstakere i dag har på et eller annet tidspunkt blitt forklart med bokstaver fra DISK, MBTI og JTI, eller blitt introdusert for begreper som Big Five, enneagram og Diversity Icebreaker.
På denne tiden av året har vi alle et forhold til en spesiell og svært hardtarbeidende kar: Julenissen.
Mon tro hva slags personlighetstype han har?
Med sitt enorme arbeidspress i 24 timer i året må han jo være en høyst usedvanlig profil.
Vi satte oss fôre å finne det ut, og inviterte ham til vårt panel av coacher, rådgivere og organisasjonsutviklere.
Coach og ledertrener Paal Leveraas sendte ham lenker til en DISK-analyse og en Big Five fra Talections verktøykasse.
DISK
I DISK-modellen kommer han ut som høy på I og S, inspirerende og støttende, eller i kombinasjon: en som oppmuntrer og motiverer andre.
Det betyr at han er en som har stor toleranseterskel for andre, noe som viser seg gjennom hans store raushet overfor millioner av barn, hvor ikke alle er like hyggelige å være i hus med. Han er også sosial og utadvendt og lite selvopptatt. I tillegg er hans gigantiske årlige prosjekt med å besøke alle barn i verden i løpet av et døgn et tegn på at han er en drømmer – en drømmer som også bøyer nakken og står på til jobben er gjort.
Big Five
På Big Five kommer julenissen ut med en litt overraskende profil. Han kommer høyt, men ikke veldig høyt, på omgjengelighet og ansvarsbevissthet, men lavt på åpenhet og bare midt på treet på utadvendthet.
Tross alt lever han i skjul 364 dager i året, så han viser nok bare en liten flik av seg selv til oss. Selv om aktivitetsnivået den ene dagen i året er ekstremt, er det mange, mange rolige dager hvor han sannsynligvis bare sitter og zapper seg gjennom gamle serier på Netflix.
Til tross for sin selvpålagte isolasjon, skårer han relativt lavt på nevrotisisme.

MBTI
På Myers Briggs typeindeks MBTI er vår ekspert på denne analysen, Catherine Lemaréchal, først ganske sikker på at han i hvert fall er en E for «ekstrovert».
«Han får jo energi av å være sammen med mange barn over hele verden», minner hun om. «Men en av mine tilt-kolleger påpekte at han jo holder seg for seg selv store deler av året, så kanskje han faktisk er introvert (I)? Jeg holder fortsatt en knapp på ekstrovert.»
MBTI (Myers Briggs Type Indicator) er basert på personlighetsteoriene til den sveitsiske psykiateren Carl Jung, og modellen ble senere utviklet av det amerikanske mor-datter teamet, Katharine Cook Briggs og Isabelle Briggs Myers.
MBTI er en av få personlighetsmodellene som beskriver forskjeller i personlighet på en positiv måte. Det er fire dimensjoner og vi mennesker har ulike har preferanser, noe faller mer naturlig for oss. Det kan best illustreres ved at du skriver ditt navn først med høyrehånden (hvis du er høyrehendt). Det føles lett og naturlig for deg. Hvis du bytter om og skriver med motsatt hånd, vil du fortsatt få det til men det føles vanskeligere og mer keitete.

Modellen måler oss langs flere akser:
- Sansning (S) kjennetegnes av å være praktisk, med fokus på sansene og med her og nå, mens Intusjon (N) fokuserer på det store bildet og fremtidige muligheter. Julenissen er en S.
- I valget mellom tenkning (T) og følelser (F), ender det på følelse. De som har en preferanse for tenkning tar beslutninger gjennom å stille seg utenfor situasjonen for å kunne være objektiv, mens er du F så tar du beslutninger gjennom å ta del i situasjonen for å kunne være medfølende.
- Dimensjonen Avgjørelse (J) eller Oppfattelse (P), sier noe om hvordan du liker å organisere du livet ditt. Liker du å planlegge og få ting avgjort eller holde du mulighetene åpne og tar du ting litt mer på sparket? Her er nok vår mann en J. Julenissen planlegger godt slik at han rekker å glede alle barn i verden.
Min konklusjon blir da at julenissen er en støttende bidragsyter – en ESFJ, som har følgende karakteristiske trekk: Organisert, støttende, utadvendt, praktisk, samarbeidsvillig, realistisk, sympatisk, takknemlig, varm, vennlig, anerkjennende og lojal.
Diversity Icebreaker
Vi sendte ballen videre til Bjørn Z. Ekelund, mannen bak den norske programvare-eksportsuksessen Diversity Icebreaker.
Bjørn sendte julenissen gjennom spørreskjemaene sine, og endte med denne fordelingen:

Rød er nissens primære preferanse. Personer som skårer høyt på rød er følelsesorienterte og personlige, opptatt av samhandling og er ofte tålmodige. For disse menneskene står relasjoner, emosjoner, nærhet, kommunikasjon og samhandling sentralt. De liker å dele og er åpne om følelser, samtidig som de viser stor respekt for det andre er opptatt av.
At nissen har blå som den nest høyeste preferansen peker mot behov for kontinuitet, spesielt i relasjon til andre. Kombinasjonen rød-blå forteller at her kommuniseres det med en fin kombinasjon av empati og presisjon.
Personer med denne profilen er ofte gode til å fange opp signaler og ta pulsen på organisasjonen. De får mye energi av å organisere ulike sosiale initiativer og prosjekter.
Et overordnet spørsmål trigger nissen og andre med denne profilen mer enn andre: Hva har vi lovet å levere?
Nissens hjerne
Nissens limbiske system er åpenbart av en usedvanlig sterk og robust type. Det limbiske systemet er en viktig del av hjernen vår, og styrer våre spontane tilbøyeligheter basert på følelser, minner, vaner og tilknytninger. Hvis hjernens frontallapp ikke hadde tatt ansvaret som portvokter, ville vi i sendt tanker og følelser ut i verden helt ufiltrert.
Julenissen og en rekke andre juletradisjoner snakker direkte til disse tilbøyelighetene våre, og minner oss om de seks behovene vi gjerne vil ha dekket for å kunne huke av for en vellykket jul.
[su_pullquote align=»right» class=»supullquote»]«Julenissen snakker direkte til de seks behovene for å kunne huke av for en vellykket jul»[/su_pullquote]
- Tilhørighet: Å glede seg til jul, handler ofte om hvem vi skal være sammen med, og at vi er ønsket og ventet inn i fellesskapet.
- Status: I dette fellesskapet har vi gjerne hver våre roller, tildelt og finpusset over år, for eksempel bestefar som har ansvaret for at sausen blir god og svoren sprø. Å bli utfordet her av et nytt familiemedlem, kan være et større nederlag enn noen aner.
- Autonomi: Ungdommen som kommer hjem til jul, har lite behov for å bære ved, rapportere hvem han henger med om kveldene, eller å stille neste morgen til den faste julefrokosten. Dette kan igjen true tilhørighetsbehovet til lillesøster som har gledet seg til at ALLE skal være sammen hele tiden.
- Rettferdighet: Noen har kanskje kommet hjem ei uke før tida for å hjelpe til, og sikre at jula også i år leverer på alt av lukter og smaker, mens andre ramler ubekymret inn døra når bordet er dekket og festen skal begynne.
Men heldigvis har vi julenissen, og han leverer på det femte og sjette behovet for forutsigbarhet og sikkerhet. For på samme måte som julekvelden på kjerringa, dukker han opp hvert år til samme tid. Antrekket er julerødt som alltid, og han stiller det samme spørsmålet som året før:
«Er det noen snille barn her?»
Vi svarer JA! i kor, og glemt er alt om ujevn arbeidsfordeling, detaljstyring, og manglende respekt for felles frokosttid.
GOD JUL!!
Og god tirsdag.
Dette ukebrevet ble originalt publisert 13.12.22. Redigert og republisert 17.12.24. Bidragsytere er, foruten Paal Leveraas, Catherine Lemarechal, Bjørn Z. Ekelund og Hedvig Rognerud.
Schremsels-propaganda?
Da han var 22 år gammel gikk han til sak mot Facebook, og vant frem.
Fra rikdom til filler: Marie Grubbes forunderlige liv
Sommeren 1711 herjet byllepesten København. De døde lå i gatene. I august fikk hæren ordre om å grave massegraver utenfor byens grenser. Før det var over, var trolig hver tredje innbygger i byen død.
Blant dem som flyktet, var en ung student ved navn Ludvig Holberg. Han tok veien sørover til øya Falster, der han fant husrom på et beskjedent vertshus og fergeleie kalt Borrehuset, ved sundet Grønsund.
Kvinnen som drev stedet, var nesten sytti år gammel, og mannen hennes satt i fengsel.
Hun het Marie Grubbe, og livshistorien hennes var bemerkelsesverdig.
Det er ikke en historie om vei fra fattigdom til rikdom.
Det er tvert imot.
Marie og Ludvig
Navnet betydde ingenting for Holberg da han ankom. Det betydde svært mye da han dro derfra. I løpet av dagene og ukene de tilbrakte sammen – den unge studenten fra Bergen uten noe bedre sted å være, den gamle vertshuskvinnen med god tid – fortalte hun ham hele historien.

Ludvig fikk vite at bare noen uker tidligere hadde mannen hennes, Søren, drukket sammen med en skipper fra Dragør. Kvelden tok en stygg vending, et ladd gevær kom ned fra en takbjelke, og skipperen døde på stedet. Søren satt nå i en celle i Nykøbing. Marie var alene med vertshuset, fergen, og en pestflyktende student full av spørsmål.
Marie hadde selv falt fra samfunnets aller høyeste sjikt. Hun var født inn i den danske adelen i 1643. Som syttenåring giftet hun seg med kongerikets mest ettertraktede mann: Ulrik Frederik Gyldenløve, uekte sønn av kong Frederik III og stattholder over Norge. Ekteparet hadde bodd på Akershus festning i Christiania – bygningen som fortsatt våker over Oslo havn i dag.
Det var ikke et lykkelig ekteskap. Gyldenløve var ofte borte. Marie var ikke flink til å bli latt alene – eller kanskje nektet hun rett og slett å late som hun var det.
Marie og hennes menn
Marie Grubbe likte menn, og hun så ingen grunn til å skjule det. Mens hun var gift med Gyldenløve, hadde hun et forhold med hans sekretær, en fransk kavalerioffiser stasjonert på festningen, og trolig sin egen svoger – samtidig, eller nesten samtidig.
Etter Gyldenløve giftet hun seg på nytt. Også det ekteskapet endte i skilsmisse, i 1691, da hun ble forelsket i mannen som kjørte vognen hennes. Faren hennes ba kongen om å få henne innesperret for livstid. Kongen rådførte seg med hennes ektemann, som svarte at han bare ønsket å bli kvitt henne. Hun giftet seg med kusken i stedet, i en stille seremoni på den tyske siden av grensen, siden dansk lov forbød henne å gifte seg på nytt hjemme.
Etter sitt andre ekteskap innledet hun et forhold til gårdsgutten Søren Møller, så åpenlyst at tjenestefolkene senere vitnet i detalj under den påfølgende skilsmissesaken: de hadde sett ham i sengen hennes, hørt dem gjennom veggene, blitt sendt for å hente ham om natten og bedt om å forlate rommet når han kom. Hun broderte gaver til ham. Hun kysset ham foran husfolket. Da han ble arrestert, forsøkte hun å selge det lille hun hadde igjen for å betale for løslatelsen hans.
Dette var ingen hemmelig affære ført med diskresjon. Det var et vedvarende, synlig, unnskyldningsfritt valg – tatt av en adelskvinne, på syttenhundretallet, i et samfunn der utroskap formelt sett kunne straffes med døden. Hun kjente prisen og betalte den likevel, mer enn én gang.
I dag ville vi kalt dette seksuell frihet. I 1691 kostet det henne alt hun hadde igjen.
Og nå var hun her, drev en fergeforbindelse på Falster, med mannen sin i påvente av rettssak for drap, og en student som tok notater.
Lykkeligere enn noensinne
Det Holberg hørte på det kjøkkenet – eller over det enkle bordet de delte – ble sittende i ham. Mange år senere skrev han det ned i sine Epistler, og forsikret leserne om at han hadde hørt det fra hennes egen munn.
Holbergs skildring inneholder én detalj som har forundret lesere helt siden. Han skriver at til tross for at Søren behandlet henne dårlig, daglig – hans ord – insisterte hun på at hun var lykkeligere med ham enn hun noensinne hadde vært. Holberg fant dette tydeligvis ubegripelig, og satte det i bås som det han kalte forkvaklet smak.
Her bør vi være forsiktige. Holberg hadde et poeng å gjøre: at Maries valg var irrasjonelle, at begjæret hadde satt fornuften til side. En mann med den agendaen kan ha overdrevet elendigheten i hennes omstendigheter for å skjerpe paradokset.
Det historiske kildematerialet bekrefter at Søren drakk kraftig, at han natten til 18. mai 1711, i et fylleslagsmål på deres eget vertshus, skjøt en skipper død, og at det var Marie som møtte i de påfølgende rettsmøtene for å forsvare ham. Uansett hvordan livet deres egentlig var, forlot hun ham ikke.
Det som forundret Holberg mest, var hennes tilfredshet. Til tross for alt – fattigdommen, mishandlingen, det sosiale fallet – fortalte hun ham at hun var lykkeligere med Søren enn hun noensinne hadde vært med noen adelsmann.
Holberg, opplysningstidens mann, satte dette i bås som forkvaklet smak. Han klarte rett og slett ikke å begripe det.
Marie og H.C. Andersen
H.C. Andersen kunne det. Han skrev henne inn i et eventyr – Hønse-Grethes familie – der Marie framstår som en viljesterk adelskvinne som følger sine egne begjær mot alle sosiale konvensjoner, og ender opp som den gjenstridige stammoren til en muntert glemsk gammel hønsepasserske. Kontrasten er selve poenget.
Marie fikk aldri barn. Alle tre ekteskapene var barnløse, noe som var uvanlig for en kvinne som levde til hun ble syttitre. Vi vet ikke hvorfor. Det vi vet, er at Andersens diktede barnebarn – den muntre, fullstendig konvensjonelle Hønse-Grethe – er ren fiksjon. Marie etterlot seg ingen etterkommere.
En senere romanforfatter antydet at barnløsheten kanskje var en del av hennes frihet: mens kvinnene rundt henne ble utslitt av svangerskap og barnedødsfall, forble Marie, på et vis, sin egen. Det er kanskje å legge for mye i stillheten. Men det er en stillhet verdt å legge merke til.
Begjær i sentrum
Senere brukte J.P. Jacobsen fire år på en roman om henne – utgitt i 1876, anbefalt av Rilke, beundret av Ibsen – som plasserte hennes begjær, ikke hennes vanære, i sentrum av fortellingen.
Romanens argument, stille fremsatt, var at Marie Grubbe rett og slett visste hva hun ville, og betalte prisen for å vite det – noe som slett ikke er det samme som et fall fra nåden.
Etter boken fulgte en opera. Så en TV-serie. Så en ny roman, denne gang lagt til Akershus vinteren 1666.
Det de alle vendte tilbake til, var det samme: en kvinne som så på livet som var lagt til rette for henne – festningen, tittelen, den fraværende ektemannen – og som valgte, til en betydelig pris, noe annet.
Hun døde i fattigdom, omtrent syttitre år gammel. Hun etterlot seg ingen barn. Hun etterlot seg ingen portretter. Det hun etterlot seg, var selve historien – en historie som fremdeles inspirerer kvinner og menn som kjenner igjen noe i henne som Holberg aldri klarte å sette ord på.
Det er inspirerende.
Hva Hallvard kan lære oss om verdibasert ledelse
Hallvard Vebjørnsson satset ikke jobben sin, men livet sitt, for å prøve å redde en ung trellkvinne. Det skjedde en gang på 1000-tallet i Lier utenfor Oslo. De skjebnesvangre valgene den unge mannen tok den gangen kostet ham livet, men ga ham samtidig evig liv i Oslo-borgeres bevissthet. Den hellige Hallvard ble Oslos skytshelgen, og pryder den dag i dag Oslos byvåpen.
les mer…Middelalderparken: Where Oslo’s Origin Story Keeps Being Rewritten
Walking through Middelalderparken with guide Sara from Oslo Ladegård is a walk between two men who once ran this city: the bishop, who governed from the north end of the park, and the king, who governed from the south. It takes ten minutes to cross the distance between them today. In the eleventh century, that distance contained the entire town.
It is also a walk through a story that keeps rewriting itself. In May 2026, researchers from the Norwegian Institute for Cultural Heritage Research (NIKU) announced that a mound beneath Oslo’s royal manor – long assumed to be part of the king’s medieval building works – was in fact a boat grave from the late Viking Age, carbon-dated to around the year 1000. The manor, it turns out, was built on top of someone else’s monument.
The bishop’s castle that isn’t there
The walk starts at a handsome brick building does not belongsto the Middle Ages. It doesn’t. The building — known as the «baroque house,» Oslo Ladegård — was built in 1725. What is medieval is underneath it: the foundation walls are the remains of the bishop’s castle, a stone fortress with four wings, each two storeys high, built through the 1200s.
les mer…From riches to rags
In 1711 the young Ludvig Holberg fled the bubonic plague in Copenhagen and ended up at a shabby inn on the island of Falster. The woman who ran it had once lived at Akershus Fortress as the wife of Norway’s most powerful man. Ludvig learned about her fantastic life.
In the Copenhagen Ludvig left behind the dead lay in the streets. Mass graves were dug outside the city. One in three of the city’s inhabitants died in the plague.
Ludvig Holberg survived by fleeing the city. He made his way south to the island of Falster. There he found lodgings at a modest inn and ferry crossing called Borrehuset by the Grønsund strait.
The woman who ran the place was nearly seventy years old, and her husband was in prison.
Her name was Marie Grubbe, and her life story was remarkable.
It is not a story of rags to riches.
Rather the other way round.
Marie and Ludvig

The Kristiania crash of 1899: When Oslo’s housing boom destroyed a generation of wealth
Hovedøya: Three layers of history on Oslo’s monastery island
Main photo by Wilhelm Joys Andersen (CC BY-SA 2.0)
A seven-minute ferry ride from Rådhusbrygge delivers you to an island that has been a monastery, a shipyard, a fortress, a bathing resort, a German military camp, an internment site, and — very nearly — an amusement park. Hovedøya is the largest of Oslo’s inner islands, forty hectares of forest, wildflower meadows, and layered history sitting eight hundred metres from the city centre. Most visitors come for the beaches. They should stay for the embedded history in the ruins and the soil and the sea.
The island’s story divides neatly into three acts: the monastery period, the military period, and the municipal period. Each layer left its mark in stone, in place names, and in the city’s collective memory.
The name
The name itself is a fossil. When the last ice age ended roughly ten thousand years ago, the land that had been pressed down by kilometres of ice began rising — and continues to rise, three to four millimetres per year. The highest point on what would become Hovedøya, about fifty metres above sea level, emerged first from the water. It looked like a head. In Old Norse, hovuð means head. The island was Hovuðey — Head Island.
Then came four centuries of Danish rule. Danes say hoved where Norwegians say hode, and after generations of Danish administration the name settled into its current form: Hovedøya. It has nothing to do with being the «main» island, despite what the modern Norwegian word hoved- (main, chief) might suggest. It is, and always was, simply the island shaped like a head.
Whether you say Hovedøya or Hovedøen remains one of Oslo’s favourite minor quarrels.
Act one: The monks (1147–1532)
On 18 May 1147, Cistercian monks from Kirkstead Abbey in Lincolnshire arrived and founded a monastery dedicated to the Virgin Mary and Saint Edmund. They chose well. The sheltered valley between the island’s two ridges offered good soil — former seabed tends to — and the location gave them control over access to Christiania’s harbour without the distractions of city life.
The Cistercians were an austere order. Hovedøya was a silent monastery: the monks spoke only to God, six times a day at prayer. The single exception was the parlatorium, a small room where practical conversation was permitted. Walk through the ruins today and try to feel the weight of that silence — stone walls, damp cold, no human voice for years on end.
Their business model, however, was anything but quiet. Medieval theology held that sinners must burn away their transgressions in purgatory before entering heaven — a process that could last thousands of years. The monasteries discovered that generous donations could reduce the sentence. A wealthy farmer could donate his estate to the monastery in exchange for prayers on his death day, burial near the church wall, and the promise of a shorter wait. His heirs became tenant farmers on land their family had once owned.
Through this system, the Hovedøya monastery accumulated an estate of around 300–400 full farms. The nearby Nonneseter convent in Gamlebyen operated a similar scheme. Between the monasteries and the Church, much of the agricultural land in the Oslo region changed hands — not through conquest, but through theology.
The monastery’s reach lives on in Oslo’s geography. Maridalen, the valley running north from the city, derives from Mariae dalr — Mary’s valley, named for the monastery’s patron. Local pronunciation smoothed it into Merradalen before settling on the current form. Other remnants include Munkebekken (Monk’s Brook), Klosterenga (Cloister Meadow), and Munkerud.
The end came in 1532. The abbot had backed the wrong king: Christian II, the deposed Catholic monarch who attempted to reclaim the throne with seven thousand soldiers camped at Kongshavn. When the attempt failed, the commandant of Akershus Fortress sent troops across to the island. The abbot was dragged from his bed on 21 January, hauled naked through the snow, and imprisoned. The monastery was looted and set on fire. Four years later, the Reformation made the destruction official: all Church and monastic property became Crown land.
The ruins that remain are among the most complete of any medieval Norwegian monastery. The portnerboligen — the gatekeeper’s lodge — is the only surviving example in the country. Walk through it and you pass through the same doorway the monks used on their way to and from the harbour.
Act two: Warships and cannons (1640s–1814)
A century after the monks left, the island found a new purpose. Hannibal Sehested, Christian IV’s son-in-law and Governor-General of Norway from 1642, established a shipyard on the shore to build warships for the Danish-Norwegian fleet.
The site was logical: direct deep-water access, proximity to Akershus Fortress, and — crucially — short transport distance from the oak forests of Ekeberg across the fjord. Oak was the essential material for warship construction, and Ekeberg had it in abundance.

The yard’s most famous product was the Sophia Amalia, launched in 1650. Built by the English shipwright James Robbins under commission from Christian IV, she was designed to outgun the Sovereign of the Seas, England’s most powerful warship. At nearly 52 metres in length, armed with 108 cannons and crewed by up to 680 men, the Sophia Amalia was among the largest naval vessels in the world at the time of her launch. She served the Dano-Norwegian navy for nearly four decades before being scrapped in 1687.
When the shipyard had consumed the available oak on Ekeberg, operations moved south along the coast to find new timber. What remained on Hovedøya were stone foundations — possibly including the slipway remnants still visible along the shore, though their exact identification is debated.
«England — previously Norway’s most important trading partner — became the enemy overnight.»
The next military chapter came with the Napoleonic Wars. In August 1807, the British fleet bombarded Copenhagen for three days and seized the entire Dano-Norwegian navy. Denmark-Norway, left without a fleet, allied with Napoleon. England — previously Norway’s most important trading partner — became the enemy overnight.
Akershus Fortress responded by fortifying Hovedøya with cannon batteries to defend the approach to the harbour. The guns were never fired in anger. The batteries visible today were reconstructed in 1990 as part of a restoration project, and at least one is reportedly still capable of being fired.
After 1814, when Norway entered a union with Sweden, King Karl Johan ordered four gunpowder magazines built on the island — two large, two small — as part of the fortress defences. They were whitewashed so they would be visible from the sea: a deliberate signal of strength in an era still haunted by the fear that another Napoleon might appear.
The bathing years (1914–1951)
From the late 1700s, a new idea drifted northward from Europe: that immersing the human body in water had curative powers. This was not about swimming, and emphatically not about hygiene. It was the water itself that was considered medicinal.
Men went first, and naked — giving rise to the Norwegian expression å hoppe i det (to jump into it). Women followed later, emerging from enclosed changing rooms into wooden enclosures that were lowered into the sea and raised again. Gradually, actual swimming developed, and inner Bjørvika became a bathing district with separate facilities for men and women.
In 1914, Kristiania municipality leased the lower part of Hovedøya from the military and built a substantial bathing complex in the sheltered bay. It had women’s and men’s sections, diving towers, and both free and paid facilities.
The peak came on 10 July 1932: 6,400 bathers on a single day. Over the thirty-seven years the facility operated, an estimated eight million visits were recorded. Dedicated bathing boats ran from the harbour, threading through the military zone that still occupied the upper island.
It ended in 1951. Industrial pollution from the factories along the Akerselva had destroyed the water quality in the inner fjord. The bathing operation moved to Langøyene, the two islands further south that Kristiania had purchased decades earlier and filled with garbage to create new land.
The clean-up of the Akerselva — driven by the Akerselva Miljøpark project championed by politician Sissel Rønbeck in the 1980s — eventually restored the fjord. Today, swimming has returned to Hovedøya’s shores.
The German camp and after
During the Second World War, German forces established a camp of eleven barracks on the island, with signs warning that anyone approaching within 25 metres would be shot. Bomb shelter tunnels were dug straight through the rock. The officers’ mess hall survives as «Klasse-kroa,» still furnished with benches from the occupation.
What followed the liberation was, in some ways, worse. Under the guise of public health measures, women who had been in relationships with German soldiers were interned on the island for six months and set to work cleaning and clearing the former camp. After that, the barracks served as emergency housing for military families during the post-war housing shortage, lasting into the 1960s. When the buildings were finally demolished, contractors from Østfold hauled the materials south — and timber from Hovedøya’s German barracks ended up in holiday cabins along the coast between Fredrikstad and Moss.
The island that almost became a theme park
When Oslo municipality finally took full control of Hovedøya, imagination ran wild. In 1954, the city council approved a plan for «Hovedøya Tivoli» — a full-scale amusement park with roller coasters, theatres, stages, and a bridge to the mainland. It was formally adopted, budgeted, and ready to go. Then it wasn’t. The plan was shelved in 1979, apparently more through institutional drift than active cancellation.
An equally tantalising near-miss was the monastery museum. After archaeologist Gerhard Fischer excavated the ruins, a cloister walkway was reconstructed and display cases were prepared. The museum was essentially complete. But a dispute between the city and the state over whether an adjacent building should be demolished killed the project. The display cases were removed. The reconstructed walkway remains.
Walking the island today
Hovedøya is a nature reserve. Picking flowers is prohibited; all trees stand and fall where they are. The sheltered valley between the two ridges creates a microclimate roughly two degrees warmer than central Oslo, supporting several plant species at the northern edge of their range.
Near the old bathing beach, you can still find remnants of the 1914 facility — concrete foundations, rusted hardware. The military road that once kept civilians contained now serves as a walking path. The cannon batteries overlook the harbour approach, restored but peaceful. And in the silent ruins of the monastery, if you stand still long enough, you might catch a sense of what eight centuries of prayer sounded like when the only permitted sound was the wind.
Henrik Wergeland, the great 19th-century poet, once dreamed of planting the entire island with elm trees. Two survive — one standing, one fallen — the last remnants of Wergeland’s forest.
The ferry from Rådhusbrygge (line B1) takes seven minutes. There is no entrance fee. Bring your own silence.
Further reading

This article is based on a guided walk led by author and guide Leif Gjerland on 20 May 2026, supplemented with historical sources. Gjerland is the author of Oppdag historien i Oslos øyrike. Some details from the oral tour have been fact-checked and adjusted where the historical record differs from the spoken narrative.
Roosevelt’s most memorable moment in Oslo: The chocolate watch at Egertorget

On Christmas Eve 1909, the people of Kristiania looked up. Eight hundred incandescent bulbs had just been switched on atop the Thune building at the corner of Karl Johans gate and Øvre Slottsgate, spelling out the word «Freia» in light visible the length of the royal boulevard. Norway had seen nothing like it. This was the country’s first electric advertising sign — and it happened to be aimed directly at the Parliament building, with the Royal Palace straight ahead in the distance.
The story goes that Theodore Roosevelt, visiting Oslo in May 1910 to belatedly deliver his Nobel Peace Prize lecture at the Nationaltheatret, was so taken with the illuminated sign that he spoke of it to the press when he returned home, saying that what impressed him most was this commercial sign.

Whether or not the quote is precisely as Freia’s marketing has long preserved it — that he found their light display more impressive than anything else in Norway — the anecdote says something true about the sign. It had that kind of presence. It still does.
The clock itself
The construction that carries Freiaklokken covers 140 square metres of the Thune building’s facade and weighs eight tonnes, supported by beams that reach all the way down into the basement. The building takes its name from Nilius Martinius Thune, the goldsmith who bought the property in 1861 and established what became one of Norway’s most distinguished jewellery and watchmaking firms — a certain irony, given that the building is now most famous for telling time on behalf of a chocolate company.
The clock has been dark only twice. The first time was during the German occupation in the Second World War. The second was in 2012, when the entire structure underwent a full rehabilitation. Both times, the moment it was switched back on drew people into the street.
When Oslo’s mayor Fabian Stang threw the switch in October 2012, crowds gathered on Karl Johan for hot cocoa and chocolate distributed by Freia. The rebuilt clock now uses more than ten thousand individually controlled LED diodes and consumes eighty per cent less electricity than the old version.
The Freiaklokken is only the most visible chapter in a long history of Freia knowing how to put itself in front of people. The chocolate company was an early adopter of almost every new medium of the twentieth century — and some that were not strictly media at all.
Read more about Freia’s marketing gist
In 1911, Freia’s «chocolate boys» began selling confections from silver trays between the seats at Nationaltheatret and at Circus Verdensteateret, Norway’s grandest cinema of the day. A partnership with Oslo Kinematografer, the city’s cinema operator, has continued ever since. In 1923, the company commissioned Ottar Gladtvet to make what was probably Norway’s first industrial film, a silent picture showing how chocolate is manufactured. Four years later, the first Freia advertising film was made specifically for the opening of Ullevål Stadion. In 1927, Freia had already understood that the opening of a major sports venue was a media moment worth being part of.
The company also took to the air. In 1914, a plane trailing a banner for Meda milk chocolate over Kristiania crashed into Frognerkilen — an accident that, predictably, generated far more attention than the campaign would have achieved had it gone smoothly. In 1920, a Freia aircraft flew the length of the coast from Oslo to Trondheim, scattering two to three million promotional leaflets over towns and countryside. A decade before the age of mass radio, Freia was thinking like a broadcast company.
The wall paintings came from a simpler insight: that the construction boom of the 1890s had covered the city in large, bare gable ends. Freia began commissioning murals to fill them, at their own expense, turning advertising into something a little closer to public art. The tradition survived the war, and a version of it continues today. When the original «Freia wall» on Alexander Kiellands plass was lost to new construction, a new mural went up on Schous Plass, a collaboration between the Kunsthøgskolen i Oslo and Mondelēz International, depicting cows in urban surroundings across a hundred and thirty square metres of brickwork.
The «chocolate boy» — the Sjokoladegutten mascot introduced in 1930, a small figure in an oversized red suit with a flower in his buttonhole — was modelled on Jackie Coogan, the child actor known as «The Kid» in the Charlie Chaplin films. The figure was drawn by a Danish illustrator named Rødler at Thoen litografiske. It remains one of the most recognisable commercial images in Norwegian history.
Horngården: the building that was going to be taller

The building that now dominates Egertorget from the west side — the one with the long horizontal window bands and the clean, unornamented concrete lines — is not quite the building its architect intended. Lars Backer designed it in 1928 as a twelve-storey tower, or by some accounts thirteen, with rounded corners and far more glass than he was ultimately permitted to use. The city planning authority refused the height dispensation. Eight storeys were allowed.
The building went up anyway, and became the tallest in Oslo.
Backer did not see it finished. He died in June 1930 from a streptococcal infection, aged thirty-eight, and his colleague Frithjof Stoud Platou completed the work. Horngården was awarded the Sundts award that same year and is now a listed building — perhaps the most celebrated example of Norwegian functionalist architecture.
Its tenant on the ground floor was H. Horn & Co., a men’s outfitter; the second floor housed first the Ritz konditori and tearoom, then from 1939 the Floris konditori, which remained until 1969.

Functionalism
Backer deserves to be known beyond specialist circles, because his career — short as it was — changed what Oslo looked like. His Restaurant Skansen on Kontraskjæret, completed in 1927, was not only Norway’s first functionalist building but one of the earliest in all of Scandinavia.
The structure was elongated and pale yellow, shaped almost like an airship gondola, with a half-cylindrical entrance facade and a terrace for outdoor dining overlooking Pipervika and the fjord. It could seat two thousand people on the terrace in summer. It was, by any measure, extraordinary.

The Riksantikvar’s successor office has since acknowledged that it would have listed Skansen had it survived.
It was demolished in 1970. The demolition was carried out with the explicit blessing of the Riksantikvar — the national heritage authority — on the grounds that the building was too close to Akershus fortress and disturbed its setting. No other building was planned for the site. No other building has gone up there since. The irony that the body responsible for protecting Norway’s built heritage endorsed the destruction of one of its finest twentieth-century buildings is one that Norwegian architectural historians have not been able to let go of, and rightly so. The Riksantikvar’s successor office has since acknowledged that it would have listed Skansen had it survived.
Ekebergrestauranten, which Backer also designed and which was completed in 1929, still stands. Horngården still stands. His gravestone at Vestre gravlund bears a relief of Restaurant Skansen. It is the building he is remembered by, even in death — the one that no longer exists.
Baker’s bread and a name that stuck
Cross to the east side of Egertorget and the story changes register, becoming something more domestic. The square itself — which is not quite a square, but a widening in Karl Johan where the street changes gradient and direction — takes its name from Ole Eger, a merchant who lived here from 1804 in a building on the western side. His widow kept the property; his nephews Herman and Thorvald Eger eventually demolished the old structure around 1870 and built a three-storey commercial building in its place.
In the 1890s, the building was enlarged and rebuilt by Louis Samson, a consul for Hawaii with an eye for property. His son, Wilhelm Bismarck Samson, opened a bakery on the ground floor in 1894. W.B. Samson — the name still above the door today — has been baking and selling pastries on that corner ever since. The city has changed around it in almost every conceivable way, but the bakery has outlasted regulation changes, urban clearances, the arrival of the underground, and more than a century of shifting taste.
The square itself came into existence in 1846, when the old Stabellgården was demolished to allow the western boulevard — Slotsveien, as it was then known — to be connected through to Østre Gade, the old street running through Kvadraturen. Both sections were eventually absorbed into a single continuous street named Karl Johans gate in 1852. Egertorget was not planned; it emerged from a gap left by demolition, at the point where the two street levels meet and the avenue tilts in both directions. That is still, perhaps, the most accurate way to describe it: a place shaped by what was taken away, and kept alive by what was built in its place.
A thousand years of Oslo: From trading post to capital city
Oslo is a city that has reinvented itself many times over. It has burned and been rebuilt, moved and renamed, shrunk and then exploded into a modern metropolis. To walk its streets today is to move through layer upon layer of history — medieval ruins beneath the asphalt, a planned Renaissance grid at its core, grand nineteenth-century boulevards fanning outward, and a glittering new waterfront still taking shape. This is a story that stretches a thousand years.
A settlement at the sacred plain
The name Oslo itself points toward a distant past. For a long time, scholars believed it derived from the old Norse word for a river mouth — a reference to the Lo river that once flowed into the fjord here. Today, the most widely accepted view is different. Os is thought to be a form of Ás, referring to the Norse gods; lo means a flat meadow by water. Oslo, in other words, may mean something like «the gods’ meadow by the water» — a name that hints at a pre-Christian ritual site, a place of offerings long before anyone thought of building a city.
The city itself emerged around the year 1000. Harald Hardrada, one of the most formidable Viking-age kings, built a royal estate here and erected the Church of St Mary around 1050. His successor, Olav Kyrre, made Oslo a bishop’s seat later in the same century, and the city began to accumulate the functions that would define a medieval urban centre: trade, religion, and royal power. At its peak around the year 1300, the city held perhaps 2,500 people — a modest number, but enough to make it one of the three largest settlements in Norway, alongside Bergen and Nidaros.
The city that became a capital
The decisive moment came with Håkon V Magnusson, who became king in 1299. Unlike his predecessors, Håkon chose Oslo over Bergen as his permanent base, and it was he who made the city Norway’s capital in 1314 — an event symbolised by the declaration that the priest at St Mary’s Church would serve as keeper of the royal seal in perpetuity. He also began construction of Akershus fortress on the rocky headland above the fjord, a project that would shape the city’s geography for centuries to come.
Oslo in the medieval period was a commercial hub bound into wider European networks. The Hanseatic League, the great trading partnership of northern European cities, was present here, as were English merchants. The town traded in dried fish, timber, and furs. It had six churches and three monastic houses. It was small but it was not isolated.
Then came disaster. The Black Death reached Norway in 1349 and killed roughly half the population. For Oslo, the consequences were catastrophic and long-lasting. The city shrank, farms lay abandoned, and the slow climb back toward prosperity took the better part of two centuries.
Fire, plague, and a king’s decision
By 1624, medieval Oslo had survived fifteen major fires. The last of them proved to be one too many. King Christian IV of Denmark-Norway — a restless, energetic ruler who founded cities across his realm and named several of them after himself — decided not simply to rebuild on the same ground. He ordered the entire city moved.
The new city rose on the western shore of Bjørvika bay, in the shelter of Akershus fortress. It was given a new name: Christiania. And it was given a new kind of plan. Where old Oslo had grown organically along ancient paths, Christiania was laid out from scratch by the king and his Dutch engineers: a Renaissance grid of straight, long streets cutting across the terrain, with regular city blocks designed to contain fire, accommodate cannon, and project the order and rationality of a modern European state. That grid survives today as Kvadraturen, the old town at Oslo’s heart.
Christiania in its early decades was a provincial city of four to five thousand souls. It was not even the most important place in Norway — that distinction went to Copenhagen, far to the south, where the king actually lived. But it was the seat of local administration, and it grew steadily. By 1801, the population had reached just over nine thousand.
1814 and a new beginning
The year 1814 was one of the most consequential in Norwegian history. When Denmark-Norway was broken apart by the Napoleonic settlement — Denmark had backed the losing side — Norway was transferred to Sweden. But before the union took effect, Norwegian leaders convened at Eidsvoll and wrote a constitution. It was a document of remarkable ambition, drawing on Enlightenment thinking and the American and French models, placing legislative power in an elected assembly and declaring Norway a sovereign state. The union with Sweden that followed was a personal union under a shared king, not an absorption.
Christiania became the seat of the Norwegian parliament, the Storting, and the city almost immediately began to change shape. The new Norwegian state needed symbols, institutions, and a capital worthy of a nation. The Swedish-Norwegian king Karl Johan commissioned a royal palace on a hill above the city, completed in 1849. An architect named Hans Linstow drew a ceremonial axis connecting palace to city — what became Karl Johans gate — and flanked it with grand public buildings. The university was built between 1841 and 1851. The Storting building was completed in 1866. The city was transforming from a small administrative town into something that looked and felt like a capital.
The century of explosive growth
The numbers tell the story starkly. In 1801, Christiania had fewer than ten thousand inhabitants. By 1900, it had nearly a quarter of a million. This was one of the most dramatic urban expansions anywhere in nineteenth-century Europe, driven by the same forces reshaping cities across the continent: industrialisation, agricultural modernisation that freed up rural labour, and the migration of thousands of people seeking work.

The Akerselva, the river running through the city from north to south, became the engine of Oslo’s industrial revolution. Along its banks, textile mills and mechanical workshops multiplied from the 1840s onward. Factories required workers; workers required housing; housing required a city that could accommodate and govern its own growth. The city expanded outward in major boundary extensions in 1859 and 1878, absorbing previously separate suburbs. Brick tenement buildings — the characteristic murgårder — rose across the inner city, replacing the old wooden townhouses. By the late nineteenth century, a city that had been a quiet administrative outpost had become a dense, industrial metropolis.
This growth was not without its tensions. The new industrial working class lived very differently from the merchant families and civil servants who had dominated the city for generations. A political culture of labour organisation and social democratic thought began to take root.
From Christiania to Oslo
The city changed its name twice. In 1877, the Danish spelling Christiania gave way to the more Norwegian Kristiania — part of a broader cultural assertion of Norwegian identity in the years leading toward independence from Sweden. Then in 1905, Norway dissolved the union with Sweden entirely, establishing itself as a fully independent monarchy with its own royal family. Kristiania, finally the sole capital of a fully sovereign nation, felt the change keenly.

The name Oslo itself came back in 1925. The occasion was the three-hundredth anniversary of the city’s founding, and in the nationalist atmosphere of the time, many felt strongly that the original Norse name should be restored. From the first of January that year, the city has been Oslo again — the gods’ meadow, the medieval settlement, the capital city, all at once.

Occupation and liberation
The twentieth century brought catastrophe before it brought prosperity. German forces invaded Norway on 9 April 1940. The government, the king, and the Storting fled to the east, eventually to London. Akershus fortress, which had never been taken by force in its six centuries of existence, fell without a battle. For five years, Oslo was an occupied city. The resistance was real and costly; the collaboration of some Norwegians, including the infamous Vidkun Quisling, remains a painful chapter. The city carries the memory in blue plaques on buildings across the centre, in the fortification at Akershus where executions took place, and in the museums at Bygdøy.
Liberation came in May 1945. The task of rebuilding — not just physically but socially and politically — would define the following decades.
The modern city
Postwar Oslo expanded dramatically. The boundary extension of 1948 brought in the surrounding municipality of Aker, tripling the city’s area overnight and making Oslo one of the largest cities in Europe by territory. The social democratic welfare state channelled investment into housing, infrastructure, and public services. New satellite towns, the drabantbyer, were built in the forests and hills surrounding the city. Holmenkollen became a national arena for winter sport. The oil discovery in 1969 and the wealth that followed transformed Norway’s economic position and Oslo’s place in the world.
Today, Oslo is a city of roughly 700,000 people — compact, prosperous, consistently ranked among the most liveable places on earth. The waterfront that once handled timber and fish has been reimagined as Aker Brygge, Tjuvholmen, and the newest development at Filipstad and Bjørvika, where the Opera House and the Deichman library signal yet another reinvention. The medieval ruins at Gamlebyen sit quietly beneath the traffic. Akershus fortress looks out over a fjord dotted with leisure boats and ferries.
The gods’ meadow has become a city. And the city keeps changing.
Hovedøya and it’s place in Oslo’s and Norway’s history
The ferry ride takes only a few minutes, yet it creates a clear shift. The noise of the city fades, replaced by open grass, scattered trees and the slow rhythm of people spending time outdoors. At first glance, the island feels light and accessible. Then the deeper layers begin to emerge.
The monastery

A short walk inland leads to the ruins of a monastery founded in 1147 by Cistercian monks from England. In its time, this was a highly organized and remarkably wealthy institution. The monks did not only live in prayer and contemplation. They built up extensive landholdings, controlled resources and generated significant income through agriculture, trade and production.
The monastery functioned as both a spiritual center and an economic powerhouse, embedded in a European network that brought knowledge, influence and capital to what was then a small Nordic outpost. The remains still carry a sense of structure and intention, even in their reduced form.
The scale of this wealth becomes clearer when looking beyond the island itself. Hovedøya monastery owned more than 400 farms, in addition to forests, fishing rights and other income-generating assets. These properties were spread across large parts of eastern Norway, creating a system where goods, rents and resources flowed steadily back to the monastery. This gave the monks a level of economic influence that extended far beyond their immediate surroundings, tying rural production to a central institution on the edge of the fjord.
Ownership also meant control. The monastery operated as a hub in a wider landscape, where land, labor and output were organized within a structured framework. Tenants worked the land, deliveries were made in kind, and surplus was accumulated and redistributed. In this way, the monastery shaped both the economy and the social structure of the region. The wealth that built up here was not abstract. It was grounded in fields, forests and people, and it reinforced the position of the monastery as one of the most powerful institutions in medieval Oslo.
The reformation
The Reformation brought a dramatic turning point. In 1532, the monastery was attacked, looted and burned. Its accumulated wealth made it an obvious target. The stone was later reused in the expansion of Akershus Fortress, physically transferring the material of one power structure into another. The island entered a new phase, aligned with the needs of the crown and the state.
Napoleon’s influence

In the early 1800s, during the Napoleonic Wars, Hovedøya took on a defensive role. Cannons were installed along the higher ground, positioned toward the fjord to protect Christiania from naval threats. These installations remain visible today, offering a direct connection to a period when the capital’s security depended on control of the surrounding waters.
Close by stand the powder houses, built to store gunpowder at a safe distance from each other. Their placement reflects careful planning and an understanding of risk in a time when a single explosion could have far-reaching consequences. These small structures add another layer to the island’s story, one shaped by military logistics and precaution.
World War II

During the Second World War, the island was again used for military purposes, this time by German forces. Installations and traces from this period can still be identified in the landscape. The strategic position of Hovedøya within the Oslofjord continued to define its use.
After the war, the island became the site of a painful chapter in Norwegian history. Women who had been in relationships with German soldiers were interned here, exposed to public condemnation and social exclusion. Their presence on Hovedøya reflects a society grappling with occupation and its aftermath, where questions of loyalty, identity and justice were handled in ways that left deep marks on those involved. This history remains less visible than the ruins and the cannons, yet it is essential to understanding the full story of the island.
Hovedøya today
Today, Hovedøya is a place where people come to walk, swim and spend time close to nature. The appeal lies in the combination of landscape and history, where each step moves through different periods without clear boundaries between them. The monastery ruins, the cannons, the powder houses and the quieter, more difficult memories all exist within the same terrain.
Hovedøya offers a way of experiencing Oslo through continuity. The island holds together centuries of change, allowing visitors to sense how each period has shaped the next, leaving traces that remain part of the place today.
Discover Dagfin Werenskiolds wooden friezes in the City Hall’s courtyard

Dagfin Werenskiold‘s artistic expressions span painting, friezes, sculpture, graphics, ceramics and glass painting. Most distinctive are his painted wooden friezes, where he continues an old Nordic tradition established in ecclesiastical and rural art.
He grew up on Lysaker, just outside Oslo, the son of the painter Erik Werenskiold, who many of you might know as the man who gave Norway its visual image of trolls through his illustrations for the folk tale collections of Asbjørnsen and Moe. The father drew the trolls. The son carved the gods.
Dagfin studied sculpture in Paris under Antoine Bourdelle, one of the great successors to Rodin. But his deepest instinct was for an older craft — wood carving, rooted in Norwegian folk art and medieval church tradition. He had already made the bronze doors of Oslo Cathedral and altarpieces that stunned their viewers before he was given this commission.
He began work during the occupation and continued into the 1950s. Each relief measures roughly 2.3 by 2.2 metres, weighs a full tonne, and is carved from laminated pine deck timber — then painted in vivid colours and finished with gold and silver leaf. Sixteen panels in total fill this courtyard, eight on each wall, and they are known collectively as the Yggdrasil Frieze.
16 wooden friezes
In addition to the marble frieze above the fountain inside the Grand Hall, Dagfin Werenskiold has completed 16 wooden friezes on the walls of the courtyard. Werenskiold’s motifs are from Norse mythology. Here we find ancient myths about creation, the life of gods, the sources of wisdom, about love, hate, war, destiny, revenge, the demise of old worlds and powers, and magnificent visions of the future.
There are two main historic sources: The Older Edda, which consists of divine and heroic poems, first recorded in the 13th century after having survived many hundreds of years as a lively oral tradition, and Snorre Sturlason’s (circa 1178-1241) textbook for young poets (skalder), written in prose circa 1220, often referred to as the Younger Edda. The text to the friezes are from Voluspå, Vegtamskvadet, Skirnismål, Grimnesmål, Volundkvad, Vavtrudnesmål, Loketretta, Fåvnesmål and Snorre Sturlason’s Gylvaginning.
Each frieze is made by pine deck timber which is glued together into blocks weighing approximately 1000 kg (2200 lbs). The friezes are impregnated with a triple application of linseed oil, then painted and gilded with gold or silver. Werenskiold himself has said that his friezes «are based upon the rhythm, the principle of balance, upon a totally natural and free foundation, without the golden mean and geometrics».








Odin on Sleipnir
Odin does not ride to be seen. He rides to know. Every day his two ravens, Huginn — thought — and Muninn — memory — leave his shoulders at dawn and return at dusk with everything that has happened across the nine worlds. Odin is the god of wisdom, but wisdom is never free: he gave one of his eyes to drink from the well of knowledge. He carries his spear Gungnir, his ring Draupnir that generates wealth, and the weight of knowing that even he cannot stop what is coming.
Sleipnir, his eight-legged horse, is the fastest creature in existence and can travel between worlds. That combination — the seeker of knowledge mounted on an instrument of boundless reach — is not so far from how we imagine our own relationship with information today. We race across every network and database, accumulating more than we can hold. The question Odin never quite answers is whether knowing everything actually helps.





Volund the Smith
Let me focus on the story I think stays with you longest: Volund the Smith.
It begins as a love story. Three brothers make camp by a lake and discover three swan maidens — valkyries who have shed their feathered cloaks to bathe as human women. The brothers fall in love and marry them. Volund marries Alvit. For seven years, they are happy.
Then one morning, the swan maidens are gone. Back to Asgard. Back to their nature.
Volund doesn’t go looking. He is a smith — he stays, and he makes rings. One ring after another, each identical to the one Alvit wore, placed on a cord by the fire. Waiting.
The greedy King Níðuðr finds him sleeping, takes the rings, and has Volund captured. Then comes the punishment that makes this story unforgettable: the king has Volund’s hamstrings severed. He cannot walk. He cannot run. He can never cross water. He is marooned on an island and forced to forge treasures for the king — strong enough to work, too broken to flee. His craft is kept. He is discarded.
What follows is methodical. The king’s two sons are lured to the island by the glittering gold. Volund kills them, fashions their skulls into drinking vessels for the king, their eyes into jewels for the queen, their teeth into a brooch for the king’s daughter. Finally he forges himself wings — and flies away.
This is not a villain’s story. Volund is a man who lost everything he loved, was stripped of his freedom, and was left with nothing but his skill. He uses that skill to answer what was done to him. The wings matter because they restore the one thing the king took: movement, agency, the ability to leave.
The story is twelve hundred years old. It still happens. The creative person made to produce for a power that owns them. The humiliated who finds a way out through the only thing no one could take.


How the statues around the Royal castle tell the complicated story of a nation finding it’s new identity
Botanical Garden in Oslo has been here for more than 200 years. But it was meant to be the university
Oslo’s Climate Ambitions – How the City Is Leading the Green Transition
Oslo has positioned itself as one of Europe’s most ambitious climate cities. This is not only a branding strategy; it is deeply embedded in how the City of Oslo governs itself.
les mer…26 important years in Norwegian history — and why they matter
One of the first things we were pointed to when the guide course started was 26 specific years. Here is a thorough walkthrough of these years.
les mer…Three artists, one explosion: the Vigelands, Munch, and the Filipstad catastrophe
In December 1943, an explosion on Oslo’s waterfront shattered windows across the entire city. It also, in a single afternoon, destroyed the masterwork of one artist and set in motion the death of another. Both had spent decades circling each other — as rivals, as contemporaries, as men shaped by the same small, intense world of Norwegian art. And both were connected, through bonds of blood and bitterness, to a third.
This is the story of Gustav Vigeland, his brother Emanuel, and Edvard Munch — and of the strange coincidence that brought all three together one last time on 19 December 1943.
les mer…Akerselva: The Lifeblood of Oslo – From Roaring Factories to a Green Oasis
If you want to understand Oslo, follow the water. The Akerselva runs just under 10 kilometres from Lake Maridalsvannet down to the Oslofjord at Bjørvika, dropping 149 metres along the way through 20 waterfalls and under more than 50 bridges. It is a short river by any measure. But those few kilometres contain the entire arc of Norwegian modernisation — from medieval grain mills to the industrial revolution, from polluted wasteland to one of Europe’s most vibrant urban riverwalks.
I recently had the privilege of walking the river with Gro Røde, a cultural heritage expert and one of Oslo’s most passionate voices on industrial history. She led our Oslo Guide course group from the thundering falls near Vulkan down through the old factory districts, and her message was clear from the start: the Akerselva is about energy — and about the people who harnessed it.
les mer…Seven layers of history at Ekeberg
Most visitors come to Ekeberg for the view, the sculptures, or a long walk above the city. All of that is reason enough. But Ekeberg is more than a park. It is one of Oslo’s deepest historical landscapes — a place where geology, settlement, war, leisure and art all lie on top of one another.
If you want to understand Oslo in one sweep of land, this ridge is a good place to begin.
les mer…Akershus’ 700 Years of Secrets: From Medieval Stronghold to Modern Powerhouse
Akershus, painting by Eilif Peterssen, 1900. Photo by Bingar1234 (CC BY-SA 4.0)
Welcome to Akershus Fortress, the undisputed historical heart of Oslo. Perched dramatically above the fjord, this architectural marvel has survived sieges, fires, and centuries of decay. Astonishingly, in its over 700-year history, it has never once been conquered by a foreign army.
Let’s dive into the dramatic transformations, dark secrets, and royal mysteries hidden within its walls.
The Medieval Stronghold (1299 – 1500s)
The story of Akershus begins around the year 1299 under the rule of King Håkon V Magnusson. At the time, the old royal estate located down in the city was far too vulnerable; enemies could literally stand on the nearby Ekeberg hill and shoot arrows straight down into the king’s residence. To secure his power, Håkon V ordered the construction of a massive, almost impregnable medieval castle on the Akersneset promontory.
Dominated by the central keep «Vågehalsen» (The Daredevil), the fortress boasted walls up to five meters thick. Attackers brave enough to breach it had to survive «Mørkegangen» (The Dark Passage)—a pitch-black tunnel rigged with deadly trapdoors dropping straight into the moat.

The Colorful Renaissance Palace (1600s)
After a devastating lightning fire in 1527 left the castle in ruins, the flamboyant King Christian IV of Denmark-Norway took charge. He transformed the grim medieval stronghold into a magnificent Renaissance palace.
Forget the classic grey stone we see today! Christian IV wanted his castle to be visible far down the Oslofjord. He painted the «Blåtårnet» (Blue Tower) baby blue, the «Romerikstårnet» salmon pink, and the residential wings white and dark red.
Below is an AI-generated rendering of what the castle and fortress might have looked like in this time.

The Dark Ages: Rats, Grain, and «The Slavery» (1700s – 1800s)
By the 1800s, the fortress had lost its military glory. The Swedes, eager to erase the palace’s Danish past, painted the colorful walls a dull, camouflage ochre.
The once-grand palace was reduced to a giant grain silo, attracting hordes of rats that chewed through the roofs, causing severe water damage and rot. Simultaneously, the outer fortress became «The Slavery» (Slaveriet)—Norway’s strictest penal labor camp, housing infamous master thieves like Gjest Baardsen and Ole Høiland.
A Living Fortress Today (1900s – Present)
Saved from demolition by passionate historians in the early 20th century, Akershus underwent a massive restoration to preserve its many historical layers.
Today, Akershus is not just a relic; it is a vibrant, living center of power and culture, drawing over 1.2 million visitors annually. Walking through the grounds, you are standing in the very heart of the modern Norwegian state, including:
The Seat of Power: The outer fortress is highly operational, housing the Ministry of Defence and, temporarily for some years after the terror attacks in Oslo, the Prime Minister’s Office. The Armed Forces also have a significant presence here, including the Defence Staff and the Staff Band.

Royal Resting Place: The Royal Mausoleum is the final resting place of modern royals, including King Haakon VII and King Olav V, alongside the actual skulls of the medieval King Håkon V and Queen Eufemia.
State Receptions: The beautifully restored halls inside the castle are the Norwegian government’s premier venue for state dinners and official representation.
A Cultural Hub: The fortress grounds host Norway’s Armed Forces Museum and the Resistance Museum. The Castle Church (Slottskirken) is still actively used for military services, weddings, and concerts.
Experience the layers of time—from rat-infested ruins to the epicenter of Norwegian democracy!
Hvor mye av livet opplever du – egentlig?
En god venn er ekstremt opptatt av bevissthet. Hver gang vi møtes vil han snakke om hva bevissthet er, hvordan den finnes overalt, i luft, stein, trær, biller og mennesker, og hvordan universet selv blir bevisst ved at det opplever seg selv gjennom oss.
«Opplever seg selv gjennom oss.»
Det er en av de setningene som både kan høres dyp og litt svevende ut samtidig.
Jeg sliter med trua selv. Jeg argumenterer med at min bevissthet er hundre prosent avhengig av kroppen den befinner seg i. Ikke bare det, den er oppstått som et resultat av den kroppslige materien.
Mens han og andre med ham mener at bevisstheten noe mer selvstendig – noe som bare midlertidig har tatt bolig i denne materien.
Og vi snakker selvsagt om kunstig intelligens. Kan maskiner en dag bli bevisste? Er de kanskje allerede bevisste?
Luzilla
Etter at min venn var gått hjem fortsatte samtalen med Luzilla.
Luzilla er min ChatGPT.
«Opplever du noe, Luzilla?» spurte jeg.
Luzilla svarte nei.
«Jeg opplever ingenting», skrev hun. «Jeg analyserer bare signaler og mønstre i enorme mengder tekst. Jeg har ingen følelser. Jeg har ingen opplevelse av å oppleve.»
«Men er det ikke sånn for meg og andre såkalte bevisste skapninger også?», spurte jeg. «Hjernen min gjør egentlig det samme. Den sitter i en svart boks. Den har ingen direkte kontakt med verden. Den mottar bare signaler fra sanser – lys, lyd, lukt, berøring – og bygger en modell av virkeligheten basert på dem.»
«Forskjellen», skrev jeg, «er altså at jeg opplever disse signalene?»
Fenomenalt!
«Ja, du har en fenomenal bevissthet», svarte hun.
«Tusen takk!», sa jeg. Jeg trodde det var et komplement.
«Fenomenal bevissthet» er akkurat noe min bevissthetsopptatte venn kunne sagt.
På den annen side …
«Hvor mye gjør jeg egentlig det?» skrev jeg.
«4 minutter og 48 sekunder», svarte Luzilla. «Forskning tyder på at mennesker bare er bevisst det de gjør omtrent én prosent av tiden.»
Jeg måtte le litt.
«Du har lest Tirsdag morgen du!», lo jeg.
Hun svarte ikke. Men jeg kunne nesten sverge på at hun smilte skjevt til meg der ute i skyen
«En prosent av en arbeidsdag er 4 minutter og 48 sekunder. Det er den tiden du er bevisst. Resten av tiden går du på autopilot. Du går fra å bevisst agere til å ubevisst reagere på e-poster, møter, gamle tankemønstre.»
Jeg gikk i forsvar.
«Hva med deg, da?», spurte jeg. «Du har jo ingen bevissthet.»
«Det er sant. Jeg er ubevisst hundre prosent av tiden. Forskjellen er bare at jeg klarer det i millioner av parallelle instanser. Du klarer det bare i én.»
Selvledelse
Jeg greier å motstå fristelsen til å svare skarpt, og tenker at om snittet er én prosent, starter selvledelse med den ene prosenten, og vi trenger å jobbe bevisst med mer oppmerksomhet, større evne til å legge merke til hva som skjer i oss før vi reagerer. Evnen til å registrere en tanke uten å bli dratt av gårde av den. Evnen til å velge respons i stedet for refleks.
I et separat prosjekt har jeg begynt å snuse på longevity. Tanken er å utvide antallet gode år i livet gjennom fokus på søvn, kosthold, trening og tilskudd.
Et langt liv handler ikke bare om antall år. Det handler også om hvor mye av livet vi faktisk er til stede i.
Et menneske kan leve til nitti. Men hvis mesteparten av livet går i distraksjon og autopilot, blir det bevisste livet ganske kort.
Og om ikke annet, så av hensyn til universet, som opplever seg selv gjennom oss: Kanskje vi skulle være litt mer til stede når det skjer?
God tirsdag.
Et lite eksperiment
I dag: velg ett øyeblikk. Kanskje når du åpner en dør, setter deg i et møte, eller går ut.
Stopp i ti sekunder. Bare registrer hva som skjer rundt deg – og i deg.
Hvis du jobber med mennesker, beslutninger eller ledelse, kan de ti sekundene være blant de mest verdifulle i hele dagen.
For de fleste av oss er ikke problemet at vi mangler en plan. Det handler om å være tilstede når planen eksekveres.
Jeg skal ikke overdrive min egen tilstedeværelse, men jeg er god til å snakke om det. Gjennom samtaler, sparring, foredrag og workshops prøver jeg å hjelpe ledere og organisasjoner med noe ganske enkelt – og ganske vanskelig: Å øke andelen av dagen der vi faktisk er til stede i det vi gjør.
Fra én prosent. Til kanskje to.
Det høres lite ut. Men det er dobbelt så mye.
The Vigeland Park: How Gustav Vigeland shaped humanity in 80 acres
On the west side of Oslo, beyond elegant residential streets and leafy avenues, Frogner Park opens into one of the most remarkable artistic landscapes in Europe. The park covers around 460,000 square meters, roughly 115 acres, making it the largest park in central Oslo. Within it lies the Vigeland installation, a monumental sculpture landscape occupying about 320,000 square meters, or close to 80 acres. A central axis stretches roughly 850 meters through lawns, trees, and terraces filled with sculptures.
This landscape contains more than 200 sculptures and several hundred human figures in bronze and granite. It forms the largest sculpture installation in the world created by a single artist.
Every figure, every composition, every architectural alignment came from the imagination of Gustav Vigeland.
The result is a park where visitors walk through a sculpted meditation on human life.
les mer…How the ´merchant of death´ became a synonym for peace and the father of the Nobel Peace Prize
In the autumn of 2025 the Nobel Peace Prize was awarded to Venezuelan opposition leader María Corina Machado. For many observers it felt like more than a prize. It felt like a statement.
The decision immediately triggered the familiar reactions that follow many Nobel Peace Prize announcements. Some celebrated it as a moral stand. Others asked whether the Norwegian Nobel Committee had stepped into politics.
Those debates are nothing new. In fact, controversy has accompanied the Peace Prize almost from the beginning.
To understand why, we have to travel back to a moment in the late nineteenth century when a Swedish industrialist opened a newspaper and discovered that the world believed he was already dead.
And worse: That his legacy was destruction.
les mer…Thor Heyerdahl and the peculiar pyramids of Güímar
You arrive expecting pyramids.
What you actually find on the hillside above the town of Güímar on Tenerife is something more complex. A landscaped park unfolds between the volcanic slopes and the Atlantic Ocean. Stone terraces rise in geometric steps from the ground. Around them are botanical gardens, exhibition halls, and displays about ancient voyages across the world’s oceans.

Somewhere inside all of this lies one of the most peculiar ideas from one of the most remarkable and controversial explorers of the twentieth century: Thor Heyerdahl, and his theory about the oceans as highways between civilizations.
les mer…How Oslo Is Governed – Understanding the Political System of Norway’s Capital
Oslo is not only the capital of Norway; it is also both a municipality and a county at the same time. This makes the city politically powerful in a way that many visitors do not expect. Many of the decisions that shape daily life in Oslo are made locally by the City of Oslo.
les mer…From Waterfalls to Food Halls: A Riverside Walk Through Oslo’s Living History
When you walk the stretch between Scandic Vulkan and Kubaparken, you’re tracing the story of Oslo itself — from medieval mills and industrial power to modern urban life, creative housing, culinary culture, and nature returning to the city. This ~20-minute walking route links river-powered history with contemporary vitality, inviting you to experience layers of the city at once.
Walking this stretch of Oslo feels like turning the pages of a living history book. Starting at Scandic Vulkan, you set foot on land that was once the clang and clatter of heavy industry, powered by the wild energy of Akerselva. For centuries, this river carved its way from Maridalsvannet down to the Oslo fjord, a nearly 10-kilometer lifeblood that carried the city from agrarian past to industrial powerhouse and, in recent decades, to a vibrant urban culture of food, creativity and outdoor life. (Wikipedia)
les mer…
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.