Snuble, skli, borte vekk

“She said ‘a good day ain’t got no rain’. She said ‘a bad day is when I lie in bed and think of things that might have been’.” Paul Simon – Slip sliding away

Jeg så dette programmet på TV – om folk som vier sitt liv til å forberede seg på katastrofer. De hamstrer hermetikk og matvarer, skaffer seg våpen og bygger uinntagelige festningsverk.

I tilfelle krise.

Det kinesiske tegn for krise er satt sammen av tegnene for fare og mulighet.

De har mange potensielle kriser å velge mellom. Global oppvarming er ikke den heteste kandidaten for tiden. Jeg konstaterer at det vi nå skal være forberedt på er at jordas magnetfelt skal forskyve seg.

Når det skjer blir det trøblete en stund.

Jeg greier ikke å mobilisere den helt store bekymringen for dette, men selve begrepet «forskyvning av magnetfeltet» gir gjenklang i en dypere bekymring som har vokst i meg en stund.

Når du snur en magnet, snus verden på hodet. Alt det som en gang tiltrakk deg, skyver deg nå bort. Alt det du tidligere skjøv bort, suger seg fast til deg. Det som en gang ga deg energi, stjeler nå all din energi.

Jeg kjenner at jeg burde bli bekymret, men greier det ikke.

Men det slår meg, dette er ikke noe som rammer oss kollektivt. Det er noe som rammer en etter en, som om en en lydløs voldsmann som sniker seg inn i liv etter liv.

De er mange, og de lever i blant oss, men de er så stille, så stille. De ligger taust under en dyne i et lyd- og lystett rom.

Vi andre merker knapt at de har gjemt seg bort.

De gjemmes og glemmes.

Usett, uhørt, urørt.

Det er en lydløs epidemi som glir gjennom landet, men for de som rammes er katastrofen total – og nesten umulig å formidle.

Og konsekvensene er langvarige. Vi snakker ikke om en uke med snue of hoste. Vi snakker ikke om en måned med vondt i kroppen.

Vi snakker 2, 3, kanskje 5-6 år bak nedrullede gardiner.

Vi andre tenker vårt. At det sitter i hodet. At de kan tenke seg friske. At de bare må endre livsstil, kosthold eller tankesett.

Eller vi snakker om flåttbitt og post-viralt tretthetssyndrom.

Det vi ikke helt forstår greier vi ikke å ta helt på alvor.

Ann Jeanette var den spreke jenta. Hun var den fysiske, hun som løp raskere, hoppet høyere og strakk seg lengre enn de andre. Hun som elsket bevegelse og den store utmattelsen etter en hard treningsøkt. Hun elsket samhørigheten noen liter nysvettet svette skaper.

Da hun ble voksen, gjorde hun bevegelse til sin karriére. Hennes største øyeblikk opplevde hun som instruktør på treningssenteret. Å lede en sal gjennom en Zumba-time og se de forvandle seg fra usikre enkeltindivider til en rytmisk, bølgende masse av svett ekstase i løpet av 45 minutter var det beste hun visste.

Så byttet polene plass.

Et usynlig monster flyttet inn og begynte å herje med den unge, sterke tobarnsmoren.

Hun beskriver det som en reise gjennom sin Lille Labyrint.

«I dag er det to år siden. To år siden noe sparket bena vekk under meg. Ristet meg. Tømte meg for styrke og utholdenhet, stolthet og trygghet i den form jeg kjente det fra før. Dro meg vekk fra den eneste meg jeg visste hvem var […] Nå har veggene i labyrinten vokst seg så høye, og jeg slipper ikke lenger ut. Jeg står på innsiden alene. Stabler vaklende kasser oppå hverandre for å prøve å se hva som skjer der ute, ute i det som er livet. Og noen dager er kassene stødig, og jeg kan hvile hodet på kanten for å se og nyte. Noen dager også kjenne på det, føle det, være i det. Jeg er heldig. Men noen dager raser kassene sammen, og det er som om alt det der ute ikke er mitt.»

Ann Jeanette har motvillig akseptert diagnosen.

ME.

Er du syk lenge nok, gjør det noe med din identitet. Ann Jeanette sloss både for å holde fast ved seg selv og for ikke å ta på seg skylden.

For å hjelpe seg selv med det, har hun gjort noe genialt. Hun har personifisert sykdommen. I innlegget på toårsdagen for utbruddet skriver hun et brev til «ham».

«Til ME. Du er feig. Du spiller med skitne triks, du deler ikke, du bare tar! Du har flyttet inn og tatt over, selv uten invitasjon. Du er ikke ønsket her. Du ødelegger i meg. Det er som om du nyter. Leker med meg. Rister i meg, blir nesten borte og rister i meg igjen. Og der sitter du og ler, med ondskapsfull latter, mens jeg krølles sammen i smerte og tårer.»

På den måten skaper hun en avstand mellom seg selv og det som har rammet henne. En person som har brekt beinet, har synlige og håndfaste bevis på sykdommen. Det er lettere å ta avstand til gipsen på en gipset fot enn et usynlig monster som har klort seg fast i marg og bein.

Men det er mulig.

For akkurat som vi ikke er våre feil, vi bare gjør dem, så er vi ikke våre sykdommer, vi er bare tvunget til å bo sammen med dem.

Det er ikke din feil at din ubedte leieboer oppfører seg dårlig.

Kriser og sykdom har en tendens til å slipe sine ofre ned til kjernen. Som når man koker ned en saus til alt som er igjen er en tyktflytende masse av intens smak, slik skreller også krisen bort alt overflødig og etterlater deg som et superkonsentrert ekstrakt av det beste som bor i deg.

Det svir mens det koker, men skaper også et godt grunnlag å bygge videre på.

Og jo lenger det koker, jo bedre smaker det.

ME, kronisk tretthetssyndrom og andre sykdommer er vage og uutforskede og vanskelig å spore i kliniske tester. For de som likevel er rammet av dette, er det virkelig nok. Monsteret er levende og høyst tilstedeværende.

Paul Simon beskrev i en gammel låt, «Slip sliding away», det moderne livets store tomhet, til tross for, eller på grunn av – at vi er friske og velstående.

De tause, trette heltene i de mørke rommene synger ikke.

God tirsdag.