«Det var på en måte godt for meg å lese denne boka», sa Loppa. Hun hadde nettopp lagt fra seg «Alt er tapt – israelske soldater forteller» av Hanne Eggen Røislien. Loppa er en av mange som er dypt rystet og opprørt over tragediene som utspiller seg i Gaza, og har utviklet en dyp mistro, grensende mot hat til Israel.
I Røisliens bok kommer israelske soldater til orde. Forlaget beskriver det som «en sterk og personlig beretning om menn som ikke har valgt krigen selv, men som like fullt er en avgjørende brikke i den … en bok som ikke har til hensikt å ta side, men som går inn i ubehaget og ved å la de involverte komme til orde, søker svar på hvordan katastrofen kunne skje.»
[su_pullquote align=»right» class=»supullquote»]«Sinne, avmakt og skrikende mangel på forståelse for Israels handlinger ble supplert av en gryende erkjennelse av at konflikter har mange lag»[/su_pullquote]
Omgitt av fiender
Noe av det som gjorde det godt for Loppa å lese boka, oppfattet jeg som at sinne, avmakt og skrikende mangel på forståelse for Israels handlinger ble supplert av en gryende erkjennelse av at konflikter har mange lag.
Soldatene som kommer til orde i boka, mennesker Eggen har fulgt i 20 år, gir uttrykk for den samme avmakten. Omgitt av fiender har de mistet troen på fremtiden, men går til «jobben» dag etter dag fordi «det er det vi gjør».
De er brikker i et spill, hvor reglene, i den grad det finnes regler, er skapt et sted helt utenfor deres kontroll.
De er skyldige, men uskyldige.
Regndråper i orkan
Samtalen denne morgenen gled over i refleksjoner om hvordan vi alle er brikker i et stort, komplisert og dynamisk system. Like lite som du kan skylde på en regndråpe for den ødeleggende orkanen, kan du skylde på en enkelt person for krigen.
Det betyr ikke at enkeltmennesker er uten ansvar, men vi må se hvordan handlinger forplanter seg og gir ringvirkninger som kan eskalere – eller deeskalere – en konflikt som ingen helt har kontroll over.
Det er enkelt å si at uro er ansvaret til ledere som Trump, Netanyahu, Putin, Modi og Xi. Og ja, de har større spillerom enn vanlige borgere. Like fullt er de et produkt av folkelige stemninger, historiske omstendigheter og maktstrukturer som har vokst fram over lang tid.
Som soldatene i Røisliens bok, er også våre ledere brikker i et dynamisk spill, ofte med røtter langt tilbake i tid. De har kanskje bidratt til å kaste ved på bålet, men når det brenner står de selv igjen ganske maktesløse.
Det som er bekymringsfullt er at i situasjoner der frykt og motsetninger vokser, kan sterke, autoritære ledere framstå som de eneste som kan «løse» problemene, mens realiteten er at de gjerne bare forsterker den opprinnelige uroen.
Superintelligent løsning?
De færreste mennesker er i stand til å favne kompleksiteten i den globale dynamikken, Det er lett å kjenne på følelsen av maktesløshet.
Det er her vi kan spørre oss om vi trenger å reddes av gongongen i form av at vi klarer å utvikle superintelligent teknologi.
Kunstig intelligens kan hjelpe oss med å analysere store datamengder og oppdage mønstre vi ikke ser selv. Den vil kunne analysere enorme mengder data, inkludert historiske dokumenter, politiske taler, sosiale medier, økonomiske indikatorer, og til og med subtile kulturelle signaler.
Den kunne identifisere mønstre og sammenhenger som er usynlige for mennesker, og gi en dypere forståelse av konfliktens dynamikk. Den kunne simulere ulike scenarier og forutse konsekvensene av ulike handlinger og på den måten hjelpe beslutningstakere å ta mer informerte valg.
For eksempel kan den beregne sannsynligheten for at en bestemt politisk handling vil føre til eskalering eller de-eskalering av konflikten.
En superintelligens kunne også potensielt gi oss kreative løsninger som mennesker ikke har tenkt på, og foreslå kompromisser, forhandlingsstrategier, eller til og med helt nye måter å organisere samfunn på som reduserer konfliktpotensialet.
Fordomsfrie løsninger
I motsetning til mennesker, ville en superintelligens ikke være påvirket av følelser, fordommer eller personlige interesser. Den kunne gi en mer objektiv vurdering av situasjonen og foreslå løsninger som er rettferdige for alle parter.
Men selv om en superintelligens kommer opp med en «perfekt» løsning, er det opp til oss mennesker å akseptere den. Tillit til KI, spesielt i sensitive politiske spørsmål, er en stor utfordring.
Det er også etiske dilemmaer knyttet til dette. Hvem programmerer superintelligensen, og hvilke verdier legger man inn i den? Hvordan sikrer man at den ikke blir brukt til å manipulere eller undertrykke?
Og mennesker er mennesker: Selv en superintelligens kan ha problemer med å håndtere den enorme kompleksiteten og uforutsigbarheten i menneskelige konflikter. Konflikter handler også om følelser, tillit og moralske vurderinger. Selv om en algoritme kan foreslå teoretisk optimale løsninger, må mennesker faktisk ønske å gjennomføre dem. Ingen tekniske analyseverktøy kan alene løse dype motsetninger som berører identitet, makt og overlevelse.
Konflikt og klima
[su_pullquote align=»right» class=»supullquote»]«Hvis vi en gang lærer å takle klimakrisen, vil overføringsverdien være enorm når det gjelder å håndtere konlikter.»[/su_pullquote]
Å betrakte store og langvarige konflikter (som Palestina og Ukraina) gjennom et systemteoretisk perspektiv kan være en fruktbar måte å utvide forståelsen på. I stedet for å se konflikten som en lineær kjede av årsak og virkning med én «skyldig» part, kan vi se den som et komplisert nettverk av aktører, interesser og historiske forutsetninger – omtrent slik vi ser på klimaendringer som et resultat av mange sammenvevde faktorer på globalt nivå.
Hvis vi en gang lærer å takle klimakrisen, vil overføringsverdien være enorm når det gjelder å håndtere konlikter.
Konflikter på makronivå har lange historiske røtter, involverer mange ulike parter og påvirkes av både regionale og globale krefter. Dette minner om klimafeltet, der mange små og store bidragsytere (land, industrier, individer) over tid skaper en sammensatt og stadig skiftende virkelighet.
I slike systemiske konflikter finnes det gjensidige påvirkningsløp og «feedback-loops». Én handling fra én aktør kan forsterke, svekke eller endre retningen for hele systemet – ofte på uforutsigbare måter.
Her er noen illustrerende eksempler:
- Palestina: I Palestina har uroen røtter helt tilbake til Det osmanske rikets kontroll over området og Storbritannias rolle etter første verdenskrig. Balfour-erklæringen i 1917 la grunnlaget for jødisk innvandring og en framtidig jødisk stat. Da Israel ble opprettet i 1948, startet en lang rekke kriger og oppstander, samtidig som palestinske flyktninger mistet hjemmene sine. De mest konfliktfylte spørsmålene – som grensene, bosetningene, flyktningenes rettigheter og Jerusalems status – står fortsatt uløst.
- Ukraina: I Ukraina ser vi en annen, men tilsvarende dyp, historisk bakgrunn. Fra Kievriket på 800-tallet til det russiske keiserdømmet og videre gjennom sovjetisk tid har landet blitt herjet av maktkamper og stormaktinteresser. Etter Sovjetunionens fall i 1991 erklærte Ukraina seg uavhengig, men de politiske pendelsvingningene mellom Russland og Vesten har gjort landet ustabilt. Euromaidan-opprøret i 2013–2014 førte til Russlands annektering av Krim i 2014, etterfulgt av væpnet konflikt i Donbas. I 2022 kom fullskala invasjonen, noe som igjen illustrerer hvor raskt en konflikt kan eskalere i et allerede anspent system.
- USA: Denne uken innsettes Donald Trump som USAs 47. president. Hans vei til sin andre presidentperiode var, i likhet med veien til den første, en sjokkerende opplevelse for mange. Men Trump er på mange måter en «copycat». Da Andrew Jackson, en rik plantasjeeier fra Tennessee, i 1828 vant presidentvalget i USA mot den sittende John Quincy Adams, var hovedbudskapet skremmende likt det vi har sett i USA de siste årene. Han ble presentert som «en mann av folket», og hevdet at det forrige valget ble stjålet av Adams og den korrupte eliten i Washington.
Bevissthetsutvidelse
[su_pullquote align=»right» class=»supullquote»]«Hvis du deltar i et rotterace, er du nødvendigvis ei rotte»[/su_pullquote]
Derfor tror jeg at løsningen ikke først og fremst ligger i teknologi, men i perspektiv og bevissthet. Våre hjerner og vår bevissthet ble formet for tusenvis av år siden, i omgivelser som ikke har noen som helst likhet med de samfunn vi lever i. Mange snakker om at den neste evolusjonen i mennesket ikke handler om fysiske justeringer, men vil være knyttet til en utvidelse av vår bevissthet – formodentlig uten omfattende bruk av såkalte bevissthetsutvidende stoffer.
I første omgang handler det om at vi må vende fokuset bort fra «hvem har skylda?» til «hva er det som prøver å skje her, og hvorfor?». Konflikter skapes ikke i et tomrom. Soldaten som sprengte sykehuset er en kontinuasjon i et vev av historie, kulturelle følelser, sikkerhetsdilemmaer, økonomiske interesser – og, ikke å underslå – personlige valg. Alt henger sammen med alt.
Vi trenger ikke mer demonisering, vi trenger mer nysgjerrighet for hverandre.
«Hvis du deltar i et rotterace, er du nødvendigvis ei rotte», pleide en tidligere sjef av meg å si på karakteristisk kyniske vis.
Vi må løfte blikket over rotteracet, over stormen, over konflikten, og se det store perspektivet. Først da kan vi få en følelse av hvordan alt henger sammen med alt og gjøre det vi kan for å påvirke systemet.
God tirsdag.
––––––––
Kilder (et utvalg):
- Store norske leksikon – Ukrainas historie
- Store norske leksikon – Israels historie
- Palestinas historie etter 1948
- «Nexus», Yuval Noah Harari, 2024